Lokale utfordringer i fleng

FN har utpekt 2010 som det internasjonale naturmangfoldsåret. Ved siden av klimaendringene er tap av naturmangfold en av de store miljøutfordringene internasjonalt. I Norge står mer enn 3.800 planter og dyr på listen over truede og sårbare arter. Ett av de viktigste virkemidlene det internasjonale samfunnet har tatt i bruk, er å opprette et globalt system av store verneområder. De største verneområdene i Fastlands-Norge er 31 nasjonalparker. Det har i lang tid vært diskusjoner om hvordan nasjonalparkene skal forvaltes. Dette har resultert i at kommunene nå har fått tilbud om å overta forvaltningen av parkene. Innen 11. februar skal de 131 kommunene i Norge som har verneområder, melde fra om de ønsker kommunal forvaltning.

Lokal medvirkning er verden over ansett som et viktig kriterie for å lykkes med forvaltningen av nasjonalparker, men i knapt noe annet land har lokalsamfunnene blitt tilbudt hovedansvaret for forvaltningen. Hvordan lokale forvaltningsmyndigheter greier å forene internasjonale miljøforpliktelser med utvikling av framtidsretta lokalsamfunn, vil bli fulgt med stor interesse, også internasjonalt. Ved oppstarten av denne prosessen kan det derfor være nyttig å se på utfordringene og mulighetene som er knyttet til lokal forvaltning av nasjonalparkene, basert på de erfaringene nåværende forvaltningsmyndighet, Fylkesmannen, har.

Lokal forvaltning åpner ikke for omkamp om vernet eller rammene for forvaltningen. Dette ligger fast gjennom vernevedtaket og forskriftene for parken, vedtatt av Kongen i statsråd. Konfliktene mellom bruk og vern forsvinner derfor ikke om forvaltningsmyndigheten legges lokalt, selv om mange kommuner nok vil mene at de har bedre forutsetninger for å finne gode løsninger på disse vanskelige avveiningene, enn et organ plassert lenger vekk fra lokalsamfunnet.

Forvaltning av naturmangfold krever langsiktighet. Eksisterende forvaltningsplaner for nasjonalparkene har derfor et 200-års perspektiv –et vesensforskjellig tidsperspektiv fra daglig kommunal virksomhet. Da fylkesdelplanen for Rondane skulle revideres, ble kommunene utfordret til å lage scenarier for tilstanden i fjellområdene i 2030. Flere kommuner ga da uttrykk for at det å arbeide i et 20-års perspektiv i forhold til arealbruken var uvant. Det ville derfor vært en nyttig øvelse å gjennomføre tilsvarende scenarieprosesser ved oppstart av det lokale forvaltningsarbeidet for nasjonalparkene, der tidsperspektivet er ti ganger så langt.

Forvaltning av naturmangfold krever også kunnskap. Tyske nasjonalparkmyndigheter skal nå evaluere alle sine nasjonalparker. Ti tema skal evalueres;fra vern av naturmangfold til regional utvikling. En tilsvarende evaluering av norske nasjonalparker ville gitt et godt fundament for framtidig forvaltning. Det ville avdekket utfordringer ved forvaltningen av den enkelte park og gitt en vurdering av hvilken funksjon den enkelte park har i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv.

Lokal forvaltning er forventet å bidra til økt verdiskaping i lokalsamfunnene rundt parken, blant annet gjennom statlig finansierte arbeidsplasser knyttet til forvaltning og oppsyn. Det ser foreløpig ut til at mange kommuner prioriterer å få opprettet en arbeidsplass i egen kommune, framfor å tenke oppbygging av regionale kompetansemiljøer. Dette er forståelig ut fra et kortsiktig perspektiv, men oppbygging av regionale forvaltningsknutepunkter vil gi større muligheter for oppgavedeling og et bredere sammensatt kompetansemiljø. Sterke forvaltningsknutepunkter vil også kunne danne grunnlaget for tilknyttet virksomhet beregnet på å dekke nasjonale oppgaver.

Verdiskaping knyttet til verneområder er ellers i mange tilfeller ensbetydende med reiselivsutvikling. Heller ikke her er det alltid hensiktsmessig å sette likhetstegn mellom lokal forvaltning og lokale løsninger. Skal norske nasjonalparker utvikles til en internasjonal merkevare, trengs nasjonale kvalitetsstandarder av den typen som nå utvikles i Sverige. Der arbeider Statens Naturvårdsverk med å utvikle en felles profil for parkene. En merkevare er et løfte om kvalitet, og kvalitet koster. Dersom det utvikles nasjonale løsninger, gir det rom for å utvikle løsninger av langt høyere kvalitet enn det den enkelte parkforvaltning vil ha ressurser til.

Fylkesmennenes ansvar etter at lokale forvaltningsordninger er opprettet, er både å ha tilsyn og å være arbeidsgiver for nasjonalparkforvalterne. Det er uttrykt skepsis til en slik ansettelsesordning, i frykt for at den vil uthule den lokale styringsretten. Hos Fylkesmannen i Oppland er dette en ordning vi allerede har erfaring med på et annet felt, ved at det er utplassert ansatte fra Fylkesmannens landbruksavdeling i hver av de seks regionene i fylket. Arbeidsoppgavene til disse ansatte er fastsatt i en egen instruks, godkjent av de regionale politiske styrene. Ordningen fører til at de utplasserte medarbeiderne får en tett kontakt mot den regionen de jobber i, samtidig som de drar nytte av kompetansemiljøet hos Fylkesmannens landbruksavdeling. Jeg tør påstå at dette er en ordning som har fungert til de flestes tilfredshet.

Å forene nasjonale og internasjonale miljøforpliktelser med utvikling av framtidsretta lokalsamfunn er en formidabel oppgave. Internasjonalt har erfaringene med å gi lokale forvaltningsaktører en slik dobbeltrolle ikke bare vært positive, blant annet fordi en har undervurdert hvilke ressurser som kreves. Kommunene bør nøye vurdere om de vil ta på seg det langsiktige og internasjonale ansvaret oppgaven innebærer. Tar de ansvaret, må staten sikre dem tilgang til de verktøy som trengs i form av økonomiske ressurser og kompetanse. Først da vil lokale forvaltningsmyndigheter gis muligheter til å lykkes.

Kristin Hille Valla, fylkesmann i Oppland