Mytene om inngrepsfri natur

Inngrepsfrie naturområder er et av de mest myte-omspunnede begrepene i norsk naturforvaltning. Når Statens landbruksforvaltning og Direktoratet for naturforvaltning nå skal vurdere hvordan skogbrukets behov for vegbygging skal balanseres i forhold til ivaretakelse av inngrepsfrie områder, må SLF og DN heve seg over mytene og forholde seg til fakta og kunnskap.

Helt siden Miljøverndepartementet (MD) satte i gang kartlegging av inngrepsfrie naturområder (INON) på begynnelsen av 90-tallet, har beskrivelsen av hva INON er, hvilke kvaliteter disse områdene har, kartlegging av inngrep og presentasjon av resultater, vært preget av omtrentligheter og halvsannheter. Begrepene urørt natur, inngrepsfri natur og villmark er brukt om hverandre for å bygge opp under mytene. Tre myter preger debatter og diskusjoner:

Myte 1 INON framstilles som siste rest av urørt natur. Ofte gis det inntrykk av at dette handler om små og sterkt truede områder.

Men INON representerer på ingen måte urørt natur. Både skog- og fjellområdene innenfor INON har vært utnyttet langt mer intensivt tidligere enn de blir i dag. Det som kjennetegner disse områdene er kun at de ligger mer enn en kilometer fra bestemte moderne sivilisasjonsinngrep som bilveger, kraftlinjer og lignende.

INON utgjør fortsatt 44,6 prosent eller nærmere halvparten av landets areal. Siden bevaring av slike områder som inngrepsfrie etter DNs definisjon også krever at man avstår fra inngrep i en buffersone rundt disse arealene, berører INON to tredeler av Norges landareal og nærmere en tredel av den produktive skogen.

INON består i stor grad av fjell og høyereliggende lavproduktive skogområder, men områdene INON berører har stor variasjon. Det må gjenspeiles i de avveininger som skal gjøres ved forvaltning av arealene. Derfor må SLF og DN legge til rette for at lokale myndigheter kan balansere hensyn mellom skogbruk og INON innenfor de rammer lovverket setter.

Myte 2 er at villmarka er truet. På Naturvernforbundets hjemmeside 15. desember 2009 fant vi overskrifta «Villmarka forsvinner!»Denne overskrifta bygger opp under det bildet som MD tidligere har tegnet. Så sent som i St. meld. nr. 21 (2004-2005) presenterte MD en figur som viser at bortfallet av villmarkspregede områder har hatt et rettlinjet forløp fra år 1900 fram til nå, og at slike områder vil være historie før 2030.

Men ser man nærmere på de registreringene som er foretatt de siste 20 årene, ser man at bortfallet har avtatt kraftig. Tallrekka 12,2, 11,9, 11,8, 11,7 og 11,7 tyder på at omfanget av villmarkspregede områder nå er i ferd med å stabilisere seg.

Resultater fra en undersøkelse som ble utført av Skog og landskap i 2004 viser at utbygging av planlagt skogsvegnett i 47 kommuner i gjennomsnitt vil redusere INON med 1,4 prosent, slik INON er definert. Disse tallene tyder heller ikke på at de øvrige INON-områdene er sterkt truet av skogsvegbygging.

Samtidig vil ikke skogsveier som bygges langt nede i liene på Vestlandet true verdier i de inngrepsfrie eller såkalt villmarkspregede områdene oppe i fjellet mange hundre meter høyere opp. En skogsveg kan knapt bety noe for villmarkskvaliteter den ikke berører.

Myte 3 er at inngrepsfrie naturområder er viktig for biologisk mangfold. Dette argumentet er ett av flere som kommer fra DN. Mens Naturvernforbundet påstår i sin landstyreuttalelse fra desember 2009 at oppsplitting av natur fører til problemer for arealkrevende arter som store rovdyr, storfugl og rein. Men er dette riktig?

For store rovdyr er det ikke det. I rapporten Rovvilt og Samfunn i Norge (NINA, 2003) blir det konkludert med at «nesten alle områder (>90 %) i Skandinavia er egnet for bjørn, ulv og gaupe, mens nesten halvparten (48 %) er egnet for jerv».

Heller ikke for storfugl gir INON noen hensiktsmessig tilnærming. Så lenge skogsveger ikke blir lagt nær sentrum av en tiurleik, vil det ikke være vegbygging, men utførelsen av hogster som er avgjørende for storfuglen både i forhold til å bevare eksisterende spillplasser, tilrettelegge for nye spillpasser og tilrettelegge for gode kyllingbiotoper.

For reinen har INON-områder betydning som leveområde. Erfaring viser at reinen holder avstand til trafikkerte veger, kraftlinjer og hyttefelt der det er menneskelig aktivitet. Men skogsveger nede i barskogbeltet som kanskje ikke blir brøytet i vinterhalvåret, og som ikke medfører vesentlig trafikk, har liten betydning for reinen.

Det aller meste av det biologiske mangfoldet i skog er knyttet til rike vegetasjonstyper som først og fremst finnes i inngrepsnære områder. Det er forvaltningen av disse områdene som virkelig betyr noe for de aller fleste artene og naturtypene. Derfor er det vår konklusjon at det ikke er grunnlag for å hevde at bevaring av inngrepsfrie naturområder er viktig for det biologiske mangfoldet.

Dag Skjølaas og

Svein M. Søgnen

rådgivere i Norges Skogeierforbund

AVVISER

«Der er ikke grunnlag for å hevde at bevaring av inngrepsfrie naturområder er viktig for det biologiske mangfoldet.»