Fra 1. januar 2010 skjer det med Fylkeslandbruksstyret som har skjedd med tusener av norske gårdsbruk de siste årene: Det blir nedlagt. De fleste sakene blir heretter avgjort av Fylkesmannsembetet uten innblanding av fylkespolitikere. På et vis er det synd. Jeg skal innrømme at det for meg personlig føles litt vemodig.

Fylkeslandbruksstyret er et av de organene hvor jeg har fått det privilegium å sitte, som jeg har følt har vært mest meningsfylt, og hvor jeg har hatt mulighet til å faktisk utgjøre en forskjell, gjennom blant annet å stoppe nedbygging av dyrkajord, og å legge til rette for at folk som ønsker å drive med jordbruk skal ha mulighet til det gjennom håndheving av konsesjons- og odelslovgivning.

Selv om jeg også prinsipielt er skeptisk til å flytte avgjørelser vekk fra politiske organer og over til rent administrative enheter, er jeg ikke så sikker på at de faktiske konsekvensene for landbruket denne gangen kommer til å bli negative.

Vi lever som kjent i ei tid med global matkrise. Selv om den økonomiske krisa og klimaproblematikken har tatt noe av fokuset vekk fra matkrisa, er den der like fullt. Det er derfor ekstremt viktig at alle – også vi her i Norge – tar vare på den matjorda, og det landbruket vi har. Det er mange som liker å briske seg med at vi ikke kan leve av å klippe håret på hverandre. Det virker likevel ikke som alle disse har forstått at det faktisk er mat vi lever av – alle sammen – uten unntak.

I Sør-Trøndelag har vi hatt noe jeg tror er et av de bedre fylkeslandbruksstyrene i landet. Med et rødgrønt flertall i fylket, og med et fylkeslandbruksstyre hvor både Rødt, Sp og KrF er svært restriktive i både jordvernsaker og andre landbruksspørsmål, har det blitt tatt mange gode avgjørelser i perioden som har gått. Kommuner har fått plandokumenter i retur med beskjed om å verne dyrkajorda, og det er blitt lagt til rette for at landbrukseiendommer kan gå til folk som faktisk vil drive med landbruk, til en pris som er overkommelig og som drifta kan forsvare.

Likevel har det jeg vil kalle et asfalttriangel av kraftsosialister i Ap og ultraliberalister i H og Frp flere ganger klart å tippe flertallet slik at mye matjord har blitt nedbygd, og konsesjonsfritak gitt.

Når det står slik til i Sør-Trøndelag, tør jeg ikke tenke på hvordan situasjonen er i fylker som har borgerlige flertall dominert av H og Frp. Disse partienes syn på landbrukspolitikk, med nedbygging av norsk matproduksjon til fordel for full frihandel med mat internasjonalt, betyr at vi i det rike Vesten skal kjøpe maten ut av munnen på verdens fattige, heller enn å dyrke mat sjøl. Denne politikken gjenspeiler seg selvsagt også i avgjørelsene som tas i saker i fylkeslandbruksstyret. Dersom man ikke er opptatt av å opprettholde en viss matsikkerhet og internasjonal solidaritet med å ha en norsk matproduksjon, er det selvsagt ikke så farlig om matjorda nedbygges til fordel for et kjøpesenter. Det er heller ikke så farlig om et småbruk omgjøres til feriested, selv om det står folk i kø på jakt etter å få kjøpt seg et småbruk med tanke på både fast bosetting og drift.

Fylkeslandbruksstyret har vært et litt merkelig organ. Det har bestått av folkevalgte fylkespolitikere, men jobben har vært å forvalte nasjonale regler under Fylkesmannsembetet – fylkespolitikk innenfor nasjonale rammer. Dette har nok ikke alltid vært en enkel øvelse for fylkespolitikere som er vant til å være kongen på haugen på sine saksområder.

I de senere årene har regjeringen begynt å ta matproblematikken litt mer på alvor. Man har blant annet hatt som målsetting å halvere nedbyggingen av dyrkajord. Her har kanskje særlig problemet med å sette regionale politikere til å forvalte statlige målsettinger dukket opp. Man har dessverre ikke vært i nærheten av å nå målsettingen. En viktig årsak her er nok at fylkeslandbruksstyrene ikke har gjort jobben sin med å sette ned foten for regionale planer og enkeltprosjekter som går ut over matjorda. I forhold til folketallet er Norge som kjent svært dårlig utstyrt med nettopp matjord av høy kvalitet. Vi må derfor ta disse utfordringene enda mer på alvor enn det våre naboland må.

Dette er en oppgave som enkelte fylkeslandbruksstyrer nok har tatt på alvor, men altså dessverre langt fra alle, og totalt sett alt for få. Det er kanskje symptomatisk at reaksjonene på nedleggensen av styrene overveiende har vært negative nord for Dovre, men kanskje mer positive i de sørlige landsdelene våre.

Så selv om det ut fra et prinsipielt ståsted er synd at fylkeslandbruksstyret blir nedlagt, kan det være bra for landbruksnæringa. Konsekvensen kan og bør bli en styrking av jordvernet nasjonalt. Samtidig har vi nå fått nye, samkjørte og forenklede regler for odel og bo- og driveplikt som krever mindre bruk av skjønn, slik at behovet for nettopp det politisk skjønnet blir mindre. Samlet sett kan dette være godt nytt for norske bønder, selv om det er dårlig nytt for demokratiet regionalt.

Dersom vi skal forsøke å oppsummere og konkludere i forhold til fylkeslandbruksstyrets endelikt må det bli dette: Fylkeslandbruksstyret blir nå nedlagt fordi det ikke har evnet å gjøre jobben sin! Denne utviklingen må de politikerne som har sittet i styrene rundt omkring i landet dermed ta på sin egen kappe.

Ronny Kjelsberg, medlem av Fylkeslandbruksstyret i Sør-Trøndelag for Rødt fram til 1. januar 2010.