Kulturarven og demokrati

Det er noe uggent over det hele. Ordfører og rådmann i Sørum kommune politianmeldte nylig bygningsantikvar Ola H. Fjeldheim for ulovlig å ha tatt seg inn i hovedbygningen på Nordli. Selvfølgelig vil saken bli henlagt.

Det var torsdag 8. oktober at kommunestyreflertallet i Sørum, Akershus, iverksatte sitt rivevedtak. Kvelden før, valgte de 22 representantene fra Ap, SV, Sp, KrF og Frp å opprettholde det tidligere vedtaket om å rive den imponerende gårdsbygningen. Nærmere 220 års godt vedlikeholdt lokalhistorie er knust til pinneved. Filmen som dokumenterer rivingen er lagt ut på YouTube og sjokkerer stadig nye seere, ikke minst unge, over det ganske land. Vedtaket ble fattet mot Høyre og Venstres ni stemmer.

Politikerne hevder at prosessen gikk som den skulle. «Vi må forholde oss til at kommunestyrets flertall, som har avvist å skulle bygge en annen bygning på tomten, har gitt rivningstillatelsen og vedtatt reguleringsplanen», uttalte ordfører Hans Marius Johnsen (Ap) nylig til Romerikes Blad. Han mente saken var vanskelig, men at foreldre og ansatte i den nye barnehagen fortjente en avklaring. Det var viktig at tidsplanen ikke ble unødig forsinket. Det var altfor sent å snu.

I stedet er Sørum blitt en bygd i opprør, et sted der forakten for folkestyret har nådd nye høyder. Lesereaksjonene i Romerikes Blad er mange og entydige i sin fordømmelse av dem som er valgt i tillit. I god tid før rivingen advarte også avisens politiske redaktør, Lars M. J. Hansen, lokalpolitikerne på lederplass: «Sørum», skrev han, «harstaselige Nordli og vil erstatte det med en kopi. Det er uforståelig. Det er galskap, og det minner om total mangel på forståelse for kulturminner og lokalhistoriske ankerfester blant det politiske flertallet i kommunen.»Men politikerne sto på sitt. Skylappene var ugjennomtrengelige.

Hovedbygningen på Nordli var et imponerende empirehus i to fulle etasjer med røtter fra 1790. Det var en laftet midtkammerbygning med valmtak og store rom. En bygning som kunne gitt ethvert barn gode minner, med sine skjeve vinkler og knirkende gulv. Historisk hørte den hjemme i den Napoleonske tidsalder, den tid som senere er beskrevet som «ungdommens og energiens opvognen». Det var på gårder som Nordli at ideene om det moderne Norge vokste frem. Det var disse omgivelsene som formet slekten fra 1814. Det er til gårder som Nordli vi må gå, når vi ved neste grunnlovsjubileum skal nøste i trådene mot vår egen tid. I mer enn 200 år var den en del av bygdas liv, dels som foregangsgård, senere som herredshus. Nordli var et ekko av Europa, av ideene om frihet, likhet og broderskap, av alle de nyvinninger som opplysningstiden førte med seg nordover til oss. Gamle fotografier viser et hus som kneiser på haugen. Det ble bygget for å ta plass. Det ble bygget for å vare.

Selvfølgelig kunne dette ha vært en gammel rønne. Men hovedbygningen på Nordli var ikke det. Bygningsantikvar Ola H. Fjeldheims undersøkelser - de han nå er anmeldt for - dokumenterte en bygning i forbausende god form, alderen tatt i betraktning. «Den tekniske tilstanden til hovedbygningen på Nordli er meget god», skrev han i tilstandsrapporten. «Langt bedre enn mange hus av tilsvarende alder.»

Med helt andre omkostninger enn det et nybygg representerer, kunne bygningen vært tilpasset en ny bruk som barnehage. I generasjoner fremover kunne den ha vært den trygge rammen om unge liv i en turbulent verden. I stedet vedtok sørumpolitikerne å bygge en kopi. 1000 underskrifter gjorde ingen forskjell. Bygningen skulle ned.

Da rivevedtaket ble effektuert torsdag morgen, utløste det et raseri som bør bekymre ordfører Johnsen. Hele 32 reaksjoner innkom i timene som fulgte etter at nyheten om riving ble kjent. Folk i Sørum er rasende. Da politianmeldelsen av Ola H. Fjeldheim var et faktum 19. oktober eksploderte det på nytt.

Nordli illustrerer den vilkårlige forvaltningen som Norges kulturminner daglig utsettes for. Norske kommunestyrer er ingen pålitelig kulturminneforvalter. Til det er båndene for tette og kompetansen for liten, om den i det hele tatt finnes.

Heller ikke kulturminneforvaltningen er til å stole på. Antikvariske myndigheter bruker ikke, eller tillates ikke å benytte, de virkemidler som kulturminneloven hjemler. På fylkesnivå griper gjerne politikere inn og overstyrer vedtak i forvaltningens lovpålagte oppgaver. På nasjonalt nivå toer Riksantikvaren sine hender ved ikke å gripe inn.

I tilfellet Nordli, skulle Riksantikvaren ved Sjur Helseth sporenstreks ha fattet vedtak om midlertidig fredning. I stedet fikk prosessen gå sin gang. Skinndemokratiet, for det er det det er, lot alle syn komme til orde før konklusjonen ble opprettholdt på flertallsvis.

Det var til slutt en kvinne, Ingeborg Magerøy fra Fortidsminneforeningen Oslo-Akershus, som tok det avgjørende skritt. Ved å stille seg opp foran gravemaskinen, utsatte hun henrettelsen noen dager. Modig sto hun der. Alene.

«Vi er glade for at Sørum kommune har utsatt rivingen av Nordli-bygningen, og vi oppfordrer kommunen til å finne en løsning slik at bygningen bevares», uttalte konstituert riksantikvar Sjur Helseth deretter, og fortsatte: «Riksantikvaren regner med at Sørum kommune nå følger opp sin kulturminneplan. Bygningen Nordli har høy lokal og regional verdi, og den har en spennende historie.»

Selvfølgelig var dette bare spill for galleriet. Både Helseth og vi andre visste at det eneste som kunne nytte var en riksantikvar som ville bruke de hjemler som er lagt ham i hånden. Men det var en bue Helseth var for veik til å spenne.

Alt gikk galt på Nordli, og nå er det bare skammen tilbake. På Romerike har et hardt prøvet lokaldemokrati nok en gang spilt fallitt.

«Tilsynelatende smaa ting kan fremkalde omveltninger, hele revolutioner, der kanske hører til de mest gjennemgribende, menneskeheden har opplevet», skrev tidligere riksantikvar Harry Fett i 1906. Måtte Nordli bli en slik liten ting.

Sjur Harby, arkelolog