Kappløpet etter ikke-fornybare ressurser, framfor alt olje og gass, kan føre verden mot en ny krig. Men det fins også løsninger for en fredelig framtid.

Det sorte gullet blir mer og mer etterspurt. Kampen skjer ikke bare i de politiske kulissene, også ved feltene der olje og gass blir vunnet ut. Den amerikanske fredsforskeren Michael T. Klare vakte oppmerksomhet da han kom med bøkene «Resource Wars» og «Blood and Oil.»Her viser han til lokale og regionale konflikter som følge av kampen om naturressursene. Mangel på olje og høye energikostnader fører til opptrapping av konfliktnivået.

I fjor utga Klare nok et arbeid, «Rising powers, shrinking planet»(Metropolitan Books), om det geopolitiske energikappløpet. Hans tese er at en stadig mer oljehungrig verden driver seg selv mot en endelig storkrig om petroleumsressursene. Forfatteren er ingen synser, men en vitenskapsmann med harde fakta i bagasjen.

Kina har både den raskest voksende økonomien og energiforbruket. I juni 2005 gikk alarmen i Washington. Det blir kjent at det kinesiske statsoljeselskapet CNOOC Ltd. forsøker å kjøpe opp USAs eldste oljeselskap Unolocal. Kongressen måtte iverksette en hurtiglov for å beskytte mot oppkjøp.

Ett av USAs problem er at landets egne petroleumsressurser er i ferd med å gå tomme. Dermed blir kjempen sårbar, og må ut i verden for å skaffe seg olje og gass. Tilbudene kommer bl.a. fra tvilsomme kunder i Kuwait, Venezuela, Nigeria og Libya.

Men USA lanserer et eget program for energisikkerhet. Klare slår i likhet med Alan Greenspan (The Age of Turbulence, 2007) fast at USAs to invasjoner i Irak handler om å sikre irakiske og kuwaitiske reserver.

Klare hevder at USA først i Bush-periode II ble alvorlig klar over at landet ikke er alene på jakt etter olje. Indiske, kinesiske og russiske selskaper er på veg inn, og de legger lite i mellom. På det politiske området forsøker amerikanerne å snakke seg bort fra sin aggressive jakt på energi. Kineserne må svare for brudd på menneskerettigheten. Klimaet blir kjøligere. Glem ikke Guantanamo, yankees!

Klare påviser at Kina er relativt beskjeden inne i kappløpet etter oljen i Afrika. Der har gammelkoloniene England, Frankrike og Italia dominert. Når det blir tale om miljøødeleggelser og korrupsjon, har amerikanerne selv mye å svare for. Forfatteren spår at det kan bli farlige konflikter mellom gigantene USA og Kina og USA og Russland. Han fremmer et scenario om storkrig mellom statene på det euroasiastiske kontinentet.

Professor Klare vil bak fasadene for å finne ut av hvordan konflikter oppstår. Gigantselskapene og nasjonalstatene vil mobilisere for en mer og mer tilspisset kamp om ressurser det blir mindre av, men mer behov for. De har atomvåpen, og vil kunne berede for dommedag.

To hovedpoeng:

USA, Kina og Russland vil være hovedmotstandere. Hver av dem vil ha klienter og samarbeidsland, småstater som på vegne av de store kjemper mot hverandre.

En ny kald krig oppstår mellom de mektige tre. Små land blir trukket inn i konflikten, i Kaukasus, Sentral-Asia, Vest-Afrika. Om Arktis blir trukket inn, gis det ikke svar på.

Klare ser samtidig at det er håp om å komme over store problem. Klimaproblemene handler i stor grad om energiressurser. Han foreslår at de to største enegiforbrukerne, USA og Kina, går sammen om å løse både sine interne problem og de bilaterale. Kommer de over egne utfordringer, blir det lettere å rydde opp i motsetninger. Olje og kull er forurensende kilder som kan erstattes av vind-, vann- og solenergi. Alternativ til oljen må uansett finnes. I National Geographic sept. 2009 blir fokus rettet på solenergi.

Russland med sine enrome energireserver kan bidra både til å forsterke og svekke konfliktpotensialet. Mange har sett den russiske nasjonaliseringen av olje og gass som et dårlig tegn. Stengingen av gasskranene til Ukraina, Hviterussland og Vest-Europa ved nyttårstider blir sett på som vilje til energikrig.

Men Putin har siden han tok over i 2000 stått foran voldsomme vansker. Gorbatsjov mente at han har forståelse for innføring av demokratiet, men at korrupsjon og mafia truer innføringen av en sivilisert stat. Da Putin i 2003 slo kloa i Yukos-direktøren, Mikhail Khodorkovskij, var det et tegn på behovet for å rydde opp. Men Putin mistet også sin fremste rådgiver, A. Illarionov, som anklaget presidenten for å stå bak «årets svindel». Gorbatsjov forsvarte Putin i Financial Times (12/7-2006) med å hevde at det tok flere tiår for de vestlige land å utvikle markedsøkonomien. «Russland er fortsatt mindre enn 20 år fra å ha vært en totalitær stat basert på sentral planlegging, og vår vei til reformer trenger litt lengre tid.»

Russland vil sitte med avgjørende kort på handa om verden skal unngå farlige konflikter om energikildene.

John Gustavsen