Den rødgrønne regjeringen har gjort selvskryt til vane, men å la den norske kulturarven råtne bort er ikke mye å skryte av.
Da Arbeiderpartiet åpnet årets valgkamp i Knut Storbergets hage på Elverum, gjorde justisministeren et nummer av at eiendommen er et fredet kulturminne. Det er et godt eksempel på denne regjeringens engasjement for kulturminnevern; festtaler og tomme ord. Vern av Norges kulturminner og nasjonalskatter er bortimot fraværende i den politiske debatten. Vi elsker kulturarven til fest, spesielt ved statsbesøk og på høytidsdager trekker - det som er igjen av den vel og merke. Resten av tiden står den og forfaller.
Fagre løfter og gode intensjoner hindrer ikke stokkmaur, sopp og råte fra å herje i gammelt tømmer. Stortinget har vedtatt at forfallet skal stoppe, men mangler praktisk tilnærming på hvordan forfallet skal stoppes. Jeg skal som venstremann være helt ærlig, jeg må med bøyet nakke meddele at ved siden av Venstre har Frp den best uttalte målsetningen for kulturminnepolitikken i dag. Tross Frps mangler på kulturfronten er det i hvert fall et parti som følger med der det trengs aller mest. Partiet tar oss eiere på alvor. Borgerlige partier vil i motsetning til de rødgrønne tilrettelegge lovverk, og måten vi tar vare på kulturminnene etter eiernes premisser, noe som vil gi en aktiv og solid kulturminnepolitikk, med resultater.
Som eier av mange fredede hus, og enda flere vernede, er det deprimerende å konstatere at vi nå taper skanse for skanse, bygg for bygg. I dag er 2700 fredede bygg i privat eie, dette utgjør over 60 prosent av alle fredede bygg i Norge. Om vi tar med de vernede blir tallet gigantisk, det er faktisk ingen som har full oversikt. Det er vi eiere som hver dag har ansvaret med vedlikehold, uten oss vil forfallet være absolutt. Uten motiverte eiere vil forfallet fortsette og Riksantikvaren feile totalt. Hans jobb er å sørge for at eiere av kulturminner for best mulig arbeidsforhold, det har han ikke greid siden 1923 og det vil han heller ikke makte under dagens politiske rammevilkår. Slik våre kulturpolitikere legger forholdene til rette i dag er det dømt til å mislykkes, men om Frp eller Venstre kommer I posisjon og at på til gjennomfører sin politikk kan vi eiere virkelig ha noe å se frem til.
Eierne er i dag lovpålagt å bruke all sin tid og sine penger til å passe på fellesskapets verdier, uten at staten har forpliktet seg til å hjelpe til. Det er eierne og ikke politikerne som holder hammer og sag i hånden og tar vare på byggene. Eksempler på eiere som år etter år må velge mellom å skifte ut råtne bunnsviller i falleferdige hus, eller å gi barna en ferieopplevelse er mange. Velger man å prioritere ferien og barna fremfor å bruke pengene og tiden sin på kulturminnet, bryter man loven praktisk talt. Det blir mye dårlig samvittighet blant mødre og fedre som velger barnas ve og vel i stedet for en bunnsville. Et valg som hadde vært helt unødvendig om politikerne hadde gjort sin del av jobben. Myten om at vi som har fredete hus får masse penger til vedlikehold vil jeg avlive en gang for alle, det er en offentlig autorisert løgn.
I 2009 har kulturminnefondet 50 millioner som skal deles ut på ca 2700 private, og ca 1500 offentlige fredede hus, pluss de vernede husene. Riksantikvaren har et tilsvarende budsjett, det blir noen tusenlapper til hver, det holder ikke engang til en rull med takpapp og noen spiker! Selv om målet til eierne og staten er det samme, å sikre fremtiden til kulturarven, opplever vi som bor i kulturminene at det motsatte skjer. For hver hundrelapp eierne bruker på tjære, plank og håndverkere tar staten 25 kroner i moms. Hver time vi legger ned i arbeidet må vi skatte av, for det arbeidet vi utfører for fellesskapet. Dagens ordning oppfordrer til forfall og skippertaksarbeid.
Løsningen må være at vi som har skoen på må få muligheten til å komme med løsningen, ikke at politikere og byråkrater skal diktere oss i hvordan vi skal gjøre jobben. Jeg er stolt av å eie et nasjonalmonument, det vet jeg de andre eierne også er. Merkelig nok er kulturminnene underlagt Miljøverndepartementet, som har en minister som er mer opptatt av å reise rundt i verden å megle fred, enn å feie for egen dør her hjemme. I de fire årene som SV har sittet med makten har anslagsvis 24.000 kulturminner forsvunnet, (bygninger og anlegg bygget før 1900) Situasjonen forverrer seg ytterligere, og statsråden har vært flink til å rose kulturminnebyråkratene, men hoppet lett over oss som faktisk utøver kulturminnevernet i praksis.
Kulturminnevern er god distriktspolitikk, og skaper arbeidsplasser og muligheter for dem som vil bo i distriktene. Jeg må snakke for meg selv, men på tross av dagens politikk har jeg klart å skape noe ut av byggene jeg eier, og har skapt arbeidsplasser. Noe støtte har jeg også fått, og det er jeg glad for, men det skulle bare mangle også. Om politikerne ønsker at flere skal fortsette arbeidet med å holde kulturarven levende må vi gjøre noe med praksis og politikk umiddelbart. Kulturdepartementet har hatt en statsråd som faktisk har gjennomført kulturløftet, hva med et kulturminneløft?
Om vi ikke makter å ta vare på fortidens kultur, vil det se dystert ut for fremtidens kulturskapere. Spørsmålet er om det er noen vits i å drive med kulturarbeid når samfunnet ikke vil ta vare på den for ettertiden.
Christian Mikkel Dobloug, Vinstra
Publisert mandag 14.09.2009 kl. 11:35 (Sist endret mandag 14.09.2009 kl. 12:29)
Siste innenriks
