Shtokman bygges neppe ut

Russerne har nylig varslet at det blir nok en utsettelse på oppstarten for verdens største gassfelt til havs, Shtokman. Utsettelser har det vært mange av.

Høyres konferanse «Hvor går Russland?» i mars 2007 kastet lys over en nabo på offensiven. Det er framfor alt de store petroleumsressursene som har løftet landet ut av den økonomiske hengemyra fra 1998. Både innen EU og Norge har en tatt det for gitt at Gazprom skulle starte utbyggingen av Shtokmanfeltet. I starten var det beregnet at feltet alt i 2012/2013 skulle starte produksjonen. Før siste varsel om utsettelse, var det tale om byggestart 2013.

EU skal gjennom Shtokman være sikret energi for 50 år framover. StatoilHydro har hatt store forventninger til å få være med på utbyggingen, med de fortjenester det ville føre med seg. Selskapet har i likhet med franske Total tegnet eieravtale på 24 pst. av feltet.

Seniorforsker Arild Moe fra Fridtjof Nansens Institutt var på møtet i mars 2007 slett ikke sikker på at russerne vil gå i gang med utbygging av Shtokman. Årsakene er flere:

- Feltet ligger 560 km. fra

kysten.

- Kostnaden vil være 200-250 mrd. kroner.

- Russland har rikelig med gass på Jamalhalvøya.

- Plattformsystemet vil ligge i barske farvann med fare for driftsstans og miljøskader.

Russland har siden 2000 hatt store inntekter spesielt gjennom stor eksport av olje til svært høy pris. Av landets enorme ressursreserver ligger om lag 80 prosent nord om polarsirkelen. Mens vi lar oss begeistre av Snøhvit som til nå har kostet over 60 mrd. kroner å bygge ut, har mange sett på Shtokman som det store gasseventyret. Feltet er tre ganger så stort som Troll i Nordsjøen og 20 ganger større enn Snøhvit.

Snøhvit er estimert å omsette gass for 400-500 milliard 2006-kroner. Dermed ville russerne kunne få en bruttoinntekt fra Shtokman på ufattelige 8000-10.000 milliarder kroner. Til sammenlikning passerte det norske statsbudsjettet for 2008 1000 milliarder kroner mens Petroleumsfondet er på ca. 2000 milliarder kroner.

Etter at Shtokman ble registrert i 1988, har en både innen Gazprom og i Kreml vært uenige om hvordan en skal komme i gang, og hvilke utenlandske partnere som burde delta. Da Stoltenberg møtte Putin 26. november i 2006, fikk han forsikring om at norske selskap var ønsket med både i kraft av kompetanse og avansert teknologi. Ved flere anledninger har russiske aktører hevdet at det er lettere å omgås norske petroleumspartnere enn f.eks. britiske og amerikanske. Men Telenors erfaringer med russiske Vimpelkom bør dempe store forventinger.

På Jamalhalvøya er russerne alt i gang med petroleumsvirksomhet. Gassressursene her skal være tre-fire ganger så store som Shtokman. Herfra kan gassen fraktes over land i rør. Russland er i ferd med å bygge ut et omfattende rørledningsnett både mot Europa og Asia, spesielt Kina. Men gassen fra Jamal vil bli ført via Kolahalvøya og Karelen for så å bli knyttet til den kommende gassrørledningen som vil løpe under Østersjøen, mellom Viborg og Greifswald i Tyskland. Lett tilgjengelige petroleumsfelt blir utbygd først.

Utviklingen i Russland raste av gårde etter at Putin ble plassert på toppen. Inntektene strømmet inn, statsgjelden ble nedbetalt, folk fikk lønn, pensjonene kom på konto selv om de var små og i større byer var bygningsaktiviteten omfattende.

Med den økonomiske framgangen fulgte politiske spenninger og forventninger innad i Russland. Juri Senelnik som var fiskeriminister på slutten av Jeltins tid, har hevdet at Russland vil trenge tid på å utvikle en demokratisk kultur. Russland utviklet seg fra jordbruksland til supermakt. Så brøt det hele sammen, først under en Gorbatsjov med gode hensikter, men med liten slagkraft. Så kom en lite edru etterfølger med stort hjerte. Putin utviklet et «styrt demokrati» etter 80 år med diktatur, kaos og usikkerhet.

Så kom Dimitrij Medvedev i presidentstolen. Oljeprisene sank fra 147 dollar fatet til ca. 50 dollar fatet nå. Rubelen er halvert i verdi i forhold til dollar. Arbeidsløsheten stigert bratt. Gjelden til Gazprom er gigantisk, men selskapet er fortsatt en kjempe, nr. 22 i verden av selskap (Fortune no 14/2009). Det er enorme mengder gass i Arktis, 47 trillioner m3 i følge The Economist for 18/7-2009. Mye av dette, kanskje 60 prosent, i russisk sektor.

Når russerne nå varsler utsetting både av Shtokman og felt på Jamalhalvøya, forteller det om økonomisk usikkerhet. Optimistene i norske petroleumsmiljøer bør dempe forventningene om himmelske inntekter.

John Gustavsen

skribent