Husdyra og framtida

Fra naturens side lever våre vanlige drøvtyggere av gras, kløver, busker og annet de selv finner. De kan også leve godt på korn, oljefrø og andre næringsrike råvarer, vanligvis kalt kraftfôr, bare de får et minimum av fiber som holder vomma i gang. I Norge lever drøvtyggerne nå på en relativt stor andel kraftfôr, i størrelsesorden 30-50 prosent. I et pågående forskningsprosjekt er Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB), i samarbeid med blant annet Bioforsk, NVH og NILF, i ferd med å undersøke i hvilken grad våre høyt produserende drøvtyggere kan leve godt på en vesentlig lavere kraftfôrandel enn det som er vanlig i dag.

Skal verdens befolkning i framtida kunne mettes, må vi mennesker over på en diett med en større andel planteføde enn i dag. Både av hensyn til energieffektivitet, klima, miljø og matvaresikkerhet bør basismatvarene våre produseres lokalt. I Norge kan vi enkelt øke inntaket av blant annet poteter, grønnsaker, frukt og bær. I tillegg bør vi spise mer av kornet direkte, uten å sende det gjennom husdyra. En slik omlegging av matvanene, som kan mette langt flere mennesker på det samme arealet, står ikke i noe motsetningsforhold til produksjon og forbruk av mjølk og kjøtt fra drøvtyggere i Norge.

To tredjedeler av landbruksarealet vårt er dekket av gras fordi topografi og klima gjør det lite egna til korn. Gårdbrukere vet at gras som høstes på et ungt utviklingstrinn er smakelig og næringsrikt, men blir mer fiberrikt og næringsfattig jo lengre slåtten utsettes. Mange har også erfart at dyra spiser godt, mjølker mye og vokser fort når graset blir høsta tidlig.

Forskningsprosjektet «Mer og bedre grovfôr som basis for norsk kjøtt- og mjølkeproduksjon» har som oppgave å undersøke om det vil være lønnsomt å la drøvtyggerne spise mer grasprodukter av svært høy kvalitet, på bekostning av kraftfôr. Prosjektet har gjennomført forsøk med mjølkeproduksjon på ku og geit, og kjøttproduksjon på sau og storfe, der tidlig høsta surfôr av svært høy kvalitet er sammenlikna med surfôr høsta til vanlig tid. Mange av resultatene er i skrivende stund ikke ferdige, men allerede nå er det klart at kjøttproduksjonen kan gjennomføres praktisk talt uten bruk av kraftfôr, og mjølkeproduksjonen med en langt lavere kraftfôrandel enn det som er vanlig. Men da snakker vi om en klar omlegging, der grassurfôret høstes vesentlig tidligere, og får en energiverdi som nærmer seg kraftfôr. Dette kan oppnås med hyppige slåtter, men vil gi lavere totale årsavlinger. Årsavlingen på energibasis vil bli i størrelsesorden 80-90 prosent av det en maksimalt kan oppnå med tradisjonelt høsteregime. Og da blir det behov for større arealer.

Vi ser i dag en tendens til at grasarealer, særlig i utkantdistrikter, tas ut av produksjon. Gårdbrukeren finner det ikke lønnsomt å høste disse. Noen steder er leieprisen på jord kommet ned i null, og ubrukte grasarealer er tilgjengelige. Andre steder ikke. God arealtilgang er nøkkelen til å kunne produsere mjølk og kjøtt effektivt med lite eller ingen kraftfôrbruk. Og da snakker vi om beiter i sommerhalvåret og slåtteeng av gras og kløver til vinterfôr.

Fjellbeitene våre er særdeles verdifulle, og gir vanligvis en tilvekst på lam som vanskelig kan oppnås på lavlandsbeite eller på innmark. Dette skyldes at sauene starter beiting i de laveste områdene og følger snøsmeltingen oppover i høyden, slik at de stadig har ungt plantemateriale tilgjengelig. Som den største selvfølge nytter de altså samme prinsipp for å oppnå næringsrik føde, som vi bruker for slåtteeng i prosjektet.

I Norge har vi om lag 2,2 millioner dyr, i hovedsak sau, på utmarksbeite. Deler av våre store utmarksarealer, og også innmarksbeiter, formerlig skriker etter flere dyr da landet vårt er i ferd med å gro igjen. Men det er knyttet store kostnader og mye arbeid til oppsetting og vedlikehold av gjerder. Tilsyn av dyra krever også tid, og fortvilelsen over å se rovdyr herje i husdyrflokkene er i ferd med å ta knekken på husdyrholdet i deler av landet.

Noen mener det er nødvendig å doble matproduksjonen. Andre håper at en 30-50 prosent økning vil være tilstrekkelig for å møte etterspørselen som følger av at vi i 2050 antar det vil være 8-9 milliarder mennesker på kloden. Til tross for overgang til mer vegetabilsk mat, vil det, på bakgrunn av ressurstilgangen i Norge, være fornuftig å opprettholde en andel mjølk og kjøtt fra drøvtyggere i dietten. Drøvtyggerproduktene trenger ikke å konkurrere med andre landbruksprodukter om arealene.

Med økonomiske rammebetingelser kan politikerne i stor grad bestemme både hva vi selv og våre husdyr skal spise. Utviklingen i dag er en dramatisk nedgang i antall bønder, med det resultat at stadig større landbruksarealer ikke lenger nyttes. Det er trivelig å arbeide med husdyr. De er takknemlige for godt stell, og gir bonden meningsfylte arbeidsoppgaver og fine naturopplevelser. Men gårdbrukeren må tilpasse seg den økonomiske virkelighet, og i dag fører det til underdekning av kjøtt fra drøvtyggere i Norge, mens fôrressurser forblir ubrukt.

Åshild T. Randby er prosjektleder for forskningsprosjektet «Mer og bedre grovfôr som basis for norsk kjøtt- og mjølkeproduksjon» (2005 til 2009), Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap ved Universitetet for miljø- og biovitenskap.

Publisert lørdag 11.07.2009 kl. 09:03 (sist endret lørdag 11.07.2009 kl. 09:03)