Verden står overfor en større nedgangsperiode. De mindre nedgangene kalles gjerne resesjoner, mens de lengre kalles depresjoner. Depresjoner i den vestlige verden er definert to ganger de siste 150 årene. En depresjon er gjerne definert som minst 10 prosent fall i bruttonasjonalprodukt (summen av alle varer og tjenester produsert i landet), eller langvarig krymping av økonomien. De setter sitt preg på økonomi og politikk i lang tid etterpå. Depresjonen på 1930-tallet kalles den store depresjonen. USAs BNP brukte for eksempel 14 år på å komme tilbake til nivået fra 1929, det året nedturen startet, mens bunnen var 1932, tre år etter krasjet på Wall Street. Perioden fra 1873 til 1896 omtales som den lange depresjonen.
I dag har det samlet seg opp for mye gjeld i verden, særlig i den vestlige delen. I alle ledd av økonomien, husholdninger, bedrifter, bank og finans og offentlig sektor er gjelden allerede høy. Storbritannia har en gjeld tilsvarende 4,5 ganger BNP, mens størrelsen i USA er om lag 3,5 gang BNP. Gjelden må nå betales tilbake. I tillegg må alle aktører i økonomien spare mer. Tilbakebetaling av gjeld, sparing og konkurser vil redusere forbruket vesentlig. Økt sparing i husholdningene vil være særlig viktig. Spareraten kan gå fra null til ti-femten prosent av inntekten, og medføre betydelig etterspørselsfall. Prisfall på eiendom og andre formuesobjekter kan gjøre at gjelda øker i forhold til formue, til tross for økt sparing. Det kalles gjeldsdeflasjon og ble beskrevet av den amerikanske økonomen Irving Fisher i 1930-årene.
Offentlig sektor vil på den annen side bli mer forgjeldet fordi skatteinngangen vil synke mens stat og kommuner må gjøre mer for å fylle tomrommet når forbruket faller. Hvor lang tid det vil ta og rydde opp i gjeldssituasjonen i (den vestlige) verden er uvisst, men om nedturen blir proporsjonal med oppturen så er det grunn til uro.
Det er nå anerkjent at avregulering av finansmarkedene har gitt billige penger som har strømmet til investeringer i uproduktiv virksomhet, eiendom, fritid og tjenesteyting. Et stort globalt arbeidsmarked ga rimelige varer fra Østen og billige tjenester fra Øst-Europa, eller Latin-Amerika. Dette holdt inflasjonen nede og dermed renta lav, til tross at renta ut fra tradisjonell teori skulle ha steget. Østens spareoverskudd ble pløyd tilbake til importørene i Vest og ga overforbruk og gjeldsvekst i Vesten i et ikke bærekraftig økonomisk system. Gjeldsnivået og forbruksfallet er i seg selv krevende nok. I tillegg vil befolkningsutviklingen, råvarepriser og nye produksjonsstrukturer gjør situasjonen særlig utfordrende. Summen av alle disse forholdene kan gi en ny depresjon.
Vestens befolkningssammensetning har vært svært gunstig i de siste to-tre tiårene. Etterkrigsgenerasjonene har vært i arbeid og forholdet mellom alderspensjonister og yrkesaktive har gjort det gjennomførbart med både private og offentlige pensjoner og andre ytelser fra velferdsstaten. Velferdsstaten er bygget opp etter den forrige depresjonen, i den sterkeste vekstperioden i historien, og til tross for stor vekst, sliter mange stater og regioner med underskudd før nedturen har startet. Det vil bli meget krevende når færre skal betale for flere, mens veksten i økonomien minsker eller økonomien i verste fall krymper.
Fallende priser på ressurser fra mat til metaller og olje har medvirket til at industrivarer har falt i pris. Fra 1958 til 2006 falt andel av krona som gikk til mat fra 40 til 11 prosent og andel som gikk til bolig steg fra 14 til 28 prosent. Dessuten gjorde billig olje og metaller at transport- og industrikostnader sank, noe som selvfølgelig smører hele økonomien. Prisnivået nådde bunnen i årene etter årtusenskiftet. Verden må nå håndtere en overgang fra billig olje til en fornybar energi som skal være mest mulig CO2-nøytral. Samtidig må kornproduksjonen dobles i løpet av et par generasjoner for å gi dagens og framtidens befolkning tilstrekkelig med mat. Dette vil kreve mer ressurser til jordbruk og utvikling av nye energikilder i de kommende tiår. Verden har nå en direkte kobling mellom jordbruksvarer og energi og blir energien for dyr, så vil mer av jordbruksråvarene brukes til drivstoff framfor mat. Samtidig vet vi at en rekke områder kan få redusert jordbruksproduksjon som følge av varmere og tørrere vær.
Sist, men ikke minst, har innføringen av informasjonsteknologi gitt økende produktivitet både i gammel og ny industri. Ny teknologi fører, som økonomen Erik Reinert har påpekt, til høyere produktivitet og lavere kostnader til tross for økende lønninger. Men det har en ende. Før eller senere vil de økonomiske produksjonsstrukturer måtte endres fundamentalt som følge av nye teknologi. Plateproduksjon er snart en sagablott med digital musikk, framkalling er forsvunnet med digitale bilder, og papirbehovet faller med nyheter på internett, e-bøker etc. Dette har gitt og vil gi sammenbrudd i en rekke etablerte produksjoner og salgsstrukturer, og en påfølgende restrukturering. Samtidig kan markedet være mettet for nysalg av en rekke elektroniske produkter nå som snart alle har bærbare datamaskiner og bredbånd.
Verden synes å stå foran en restrukturering av økonomi og produksjon, sammen med nedbetaling av gjeld. Dette vil gi en fundamental test av velferdsstaten. Den lange veksten etter andre verdenskrig har sannsynligvis toppet seg. Staten er og vil bli ytterligere tvunget til å gjøre store samfunnsmessige investeringer for å fremme en framtidsrettet vareproduksjon og samtidig restrukturere økonomien mot fornybar energi, reduserte utslipp av klimagasser og økt matproduksjon.
Chr. Anton Smedshaug, rådgiver i Norges Bondelag
Publisert tirsdag 26.05.2009 kl. 09:14
Siste innenriks
