Bærekraftig havbruk?

Det er ingen hemmelighet at det i kjølvannet av havbruk fins en rekke miljøutfordringer. Spørsmålet er om det er mulig å løse disse slik at havbruksnæringen kan vokse samtidig som hensynet til miljøet blir ivaretatt?

Sjømaten vi serverer kommer ikke lengre bare fra villfangst. En stor del kommer fra oppdrettet fisk. Merdene langs norskekysten skaper viktige arbeidsplasser og verdier for Norge. Regjeringen ønsker derfor at havbruksnæringen skal utvikle seg videre. Forutsetningen er en langsiktig utvikling som skjer uten uakseptable miljøvirkninger.

Regjeringen har nylig lagt fram en egen strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring. I arbeidet med strategien har vi involvert interesseorganisasjoner som representerer havbruksnæringen, miljøorganisasjoner og andre næringsinteresser som er berørt av havbruk. Vi har fått nyttige innspill på hva som bør kjennetegne en miljømessig bærekraftig havbruksnæring i fremtiden.

I strategien presenteres 32 tiltak som vil bidra til å nå målene om å unngå alvorlig og uopprettelig skade på miljøet. Vi vil blant annet skjerpe regelverket om tekniske krav til oppdrettsanleggene slik at risikoen for at oppdrettsfisk rømmer blir lavere. Samtidig vil vi styrke kunnskapen om effektene av rømt oppdrettsfisk på ville bestander og utrede om oppdrettere bør betale for skadekompenserende tiltak det offentlige gjør etter en rømming. I forhold til utslipp av næringssalter og organisk materiale vil vi innføre krav om mer omfattende miljøundersøkelser både ved etablering av oppdrettsanlegg og i driftsfasen. Noen oppdrettsmerder er veldig store, og konsekvensene kan bli svært alvorlige dersom noe går galt. Vi vil derfor vurdere å innføre en grense for størrelsen på merdene og antallet fisk i én merd.

Dersom andre tiltak ikke gir ønsket effekt på lusetallet hos villfisk, kan det bli nødvendig å redusere mengden oppdrettsfisk i et område - om nødvendig ved å pålegge nedslakting. Når det gjelder fôrressurser og bærekraftig beskatning av fiskeriforvaltning skal vi fortsette arbeidet internasjonalt for å redusere omfanget av ulovlig fiske, og begrense utkast til et minimum. I tillegg må det gis åpen informasjon, slik at forbrukere kan være sikre på at fiskefôr som benyttes i norsk oppdrett bare inneholder fiskemel og -olje fra bærekraftig forvaltede bestander.

All menneskelig aktivitet påvirker miljøet i ulik grad, men det er en grense for hva som er akseptabel påvirkning. Vi må unngå, alvorlige og uopprettelige skader på miljøet. Over flere år er det derfor innført en rekke tiltak som har skapt bedre miljøforhold. Samtidig må vi erkjenne at vi fortsatt har en god del å strekke oss etter på miljøsiden. Høy og vedvarende innkrysning av rømt oppdrettsfisk i elvene er negativt for villaksbestandene. Selv om rømmingstallene nå er fallende, er de likevel for høye. Utslipp av næringssalter og organisk materiale fra oppdrettsvirksomhet kan ha negative lokale virkninger som endret artsmangfold og økt gjødslingseffekt.

Av sykdommer i oppdrett er særlig lakselus alvorlig for villfisk. I spesielt utsatte områder, som Hardangerfjorden, er det tatt ekstra grep for å ta vare på miljøet og viltlevende bestander av laks og sjøørret. Dagens lokalitetsstruktur er preget av at næringen har vokst sterkt i mange år, og vi er avhengige av god struktur for å unngå uakseptable følger for miljøet. En vesentlig del av fôret oppdrettsfisken får, består av fiskeråstoff. Fundamentet for alle norske fiskerier er bærekraftig forvaltning. Norsk fiskeriforvaltning er basert på den best tilgjengelige kunnskapen og vitenskapelige råd. Dette gjelder også den fisken som brukes i fiskefôr. Likevel er flere fiskebestander overbeskattet blant annet på grunn av ulovlig fiske.

Til tross for de miljømessige utfordringene, mener jeg at dagens havbruk - medregnet produksjonsøkningen som vil følge av laksekonsesjonene som tildeles i år - generelt sett holder seg innenfor hva naturen tåler. Før enhver utplassering av oppdrettsanlegg blir miljøsidene ved etableringen vurdert. Likevel kan oppdrettsnæringen ikke vokse inn i himmelen. Det reelle produksjonstaket for havbruk i Norge begrenses av to faktorer: etterspørselen i markedet og hva miljøet tåler. Den av disse begrensningene som nås først, vil utgjøre det reelle produksjonstaket for havbruk i Norge. I forhold til en mulig produksjonsøkning er faktorene dynamiske.

Forbrukerne etterspør mer oppdrettet sjømat, og oppdrettsproduksjonen kan bli mer miljøvennlig. Mange stiller spørsmål ved om det er mulig å holde seg innenfor hva som er miljømessig akseptabelt samtidig som oppdrettsproduksjonen øker. Mitt svar er ja. Strategien legger opp at norsk havbruksnæring kan vokse innenfor miljømessig bærekraftige rammer. Det vil imidlertid kreve nødvendige og fornuftige tiltak, som vi nå setter i verk.

Helga Pedersen, fiskeri- og kystminister