Oppdrett og bærekraft

I løpet av den korte tiden laksen har vært temmet og avlet som husdyr, har den rukket å bli vår mest effektive kjøttprodusent. Laksen er for eksempel dobbelt så effektiv som grisen til å omdanne fôr til kjøtt, fiskeoppdrett setter lavere CO2-spor enn all annen kjøttproduksjon og lakseoppdrett er heller ikke årsak til overbeskatning av villfiskpopulasjoner.

Ulike former for havbruk med oppdrett av fisk, skjell, reker og annet har hatt stor vekst over hele verden de siste 30 årene. Norge har som nasjon vært en viktig bidragsyter til denne utviklingen, først og fremst når det gjelder oppdrett av laks og ørret. I 2008 ble det produsert over 800.000 tonn fisk i oppdrett i Norge, tre ganger mer enn samlet kjøttproduksjon i norsk landbruk.

Næringa har vært eksponert for en rekke utfordringer knyttet til sjukdom, lokal forurensing, dyrevelferd og rømminger. Disse har kommet under bedre kontroll. Nå hevdes det fra mange hold at fiskeoppdrett ikke representerer en bærekraftig utnyttelse av fôrressursene, i første rekke villfiskarter som går til produksjon av fiskemel og olje. Slike fiskerier foregår over hele verden og samlet produksjon av fiskemel ligger på rundt fem millioner tonn per år. I år vil ca. halvparten av dette fiskemelet gå til fiskefôr, den andre halvparten benyttes til annen husdyrproduksjon i landbruket.

På verdensbasis ble det i 2008 produsert ca. to millioner tonn laksefisk. Samtidig ble det produsert 50 millioner tonn kylling og 90 millioner tonn svinekjøtt. Samlet fôrforbruk til denne produksjonen var minst 500 millioner tonn, hvorav ca 2,3 millioner (0,44 prosent) gikk til lakseoppdrett. Samtidig ble det brukt store mengder kraftfôr til produksjon av egg, melk og storfekjøtt. Råvarene til dette fôret er i alt vesentlig kornprodukter, soya og belgfrukter, samt en liten andel fiskemel. Mange av råvarene som brukes i fôr til husdyr og fisk, er i prinsippet også godt egnet til menneskeføde, så også råstoffet som går til fiskemel og fiskeolje. Men inntil videre er det ikke marked og kjøpere for all denne fisken til humant konsum.

Det har vært, og er fortsatt, mange eksempler på overfiske og feil beskatning av verdens fiskebestander. Årsaken til dette er imidlertid ikke utviklinga innen fiskeoppdrett, men dårlig forvaltning og regulering av fisket. Historisk sett er det landbruket som har vært den store forbrukeren av fiskemel, men nå går en stigende andel til oppdrettsnæringa. Produksjon av fiskemel har likevel ikke gått opp parallelt med utviklinga i fiskeoppdrett, snarere har det vært en viss reduksjon.

Vi tør også hevde at reguleringsregimet for de fleste bestandene er betydelig forbedret opp gjennom årene. Samtlige fiskearter i Nord-Atlanteren som brukes til fiskemel og olje, er nå velregulert og bestandene i god forfatning. Det samme er tilfelle i det sørøstlige Stillehav, hvor det aller meste av det marine råstoffet til fiskefôr hentes fra. Så lenge bestandene beskattes forsvarlig og det ikke finnes et konsummarked, kan det ikke være galt å bruke råvarene til fiske- eller dyrefôr.

Nå er det likevel slik at begrenset tilgang på marine fôrressurser er en stor utfordring for oppdrettsnæringa med hensyn på videre vekst. Tilgangen på villfisk til fôrproduksjon vil trolig bli redusert. Arter som tidligere gikk til fiskemel og olje går nå i økende grad til konsum. På 50-tallet gikk det aller meste av silda til fiskemelfabrikker, i dag brukes nesten bare avfallet fra filétproduksjonen til dette formålet. På 60- og 70-tallet gikk makrellen samme vei, i dag går alt til konsum. Samme utviklinga har vi sett i det nordlige Stillehavet. I kolmulefisket ser en nå tilsvarende mønster og det samme vil sannsynligvis også skje for andre arter og i andre områder. Teknologi og markedsutvikling har gjort at flere fiskearter nå går til et mer betalingsvillig konsummarked og ikke til fôrproduksjon.

Samtidig har utnyttelse og bruk av fôrråvarer endret og forbedret seg betydelig i fiskeoppdrettsnæringa. Med systematisk avl, bedre fôr, bedre fiskehelse og generell forbedring av hele produksjonsregimet, er utnyttelsen av fôret kraftig forbedret og det økonomiseres langt bedre med fôrressurser som fiskemel og olje enn tidligere. I dag brukes det 1,15 kg tørrfôr til å produsere 1 kg laks. I gjennomsnitt består ca. halvparten av fôret av marine råvarer og resten er ulike typer vegetabiler. Dette gjør at når laksen slaktes, får vi igjen om lag 80 prosent av det proteinet og fettet som tilføres fra marine råvarer. Dette representerer mengden fra mellom 1 og 2 kg råfisk, avhengig av art, per kg laks produsert. I naturen trenger laksen ti kg fisk for å legge på seg ett kg. I fiskefôr blir også hele fisken utnyttet, mens opptil 2/3 kan bli avfall i konsumfiske.

Det kan stilles spørsmål ved om kjøttproduksjon basert på kraftfôr etter dagens mønster er bærekraftig. Men det gjelder i så fall generelt og ikke bare for fiskeoppdrett. Så lenge det er akseptert å produsere og konsumere kjøtt basert på slike råvarer, må produksjon av de ulike dyreartene vurderes på lik linje. Laksen er det mest effektive husdyret vi har når det gjelder utnyttelse av fôret. Så lenge ikke lodda og kolmula blir jevnlig å finne på middagsbordet til folk flest, kan det ikke være galt å utnytte dem på en bærekraftig måte til oppdrett av annen fisk. Laks og ørret er høykvalitetsprodukter som takket være oppdrettsnæringa er blitt tilgjengelig for flere enn bare de velstående.

Tormod Venvik er Havbrukskonsulent

Torbjørn Åsgård er Forskningssjef ved Nofima

Stig Omholt er professor ved UMB