I sin kronikk 3. 12.2008 forteller Dag Jørund Lønning fra landbruket i Etiopia, der småbønder greier å livnære en stor familie på 7 mål jord med en enkel okseplog, minimalt av redskaper og uten kunstgjødsel. Han viser til at dette jordbruket er så vel tilpasset – og tilpasningsdyktig – gjennom lang erfaring, at det er et svært så effektivt bruksmønster til å ernære Etiopias befolkning.

Nationen mener den 19. 12.2008 at dette er en svermerisk framstilling av en håpløst foreldet form for jordbruk. Støttet av førsteamanuensis Ola Dvergsdals beskrivelse, mener Nationen at Afrika kan bare utvikles dersom landbruket følger vårt mønster. Med andre ord der maten blir produsert med arbeids¬bespa¬rende metoder, slik at få bønder dyrker maten, de fleste kan produsere noe annet og dermed øke rikdommen. Da trenger Afrika investeringer, mer effektiv produksjon og hjelp til å få samlet jorda i få større gårder.

Førsteamanuensis Ola Dvergsdal har vel aldri satt sin fot på afrikansk jord. Om Dvergsdal har sett et afrikansk land, har han kun besøkt en eller to moderne farmer der, og ellers holdt øynene lukket. Hvorfor er det så vanskelig å forstå at den samme løsningen ikke passer overalt i verden? Det som noen steder passer bra for europeiske produksjonsforhold, kan ødelegge fullstendig for afrikansk jordbruk.

Hvis Etiopia fulgte den foreslåtte oppskriften og ga jorda til 1 prosent av folket, så de andre kunne finne seg noe nyttigere å produsere, spør jeg bare: Hva da? Hvem skal tilby dem en jobb? Skulle de overflødige bøndene kanskje selge hedgefonds til de nyrike storbøndene?

Etiopia har omtrent 70 millioner mennesker, og 80 prosent av dem livnærer seg og sine familier som småbønder. Etiopia er et av verdens fattigste land. Ingen kan gi disse 56 millioner mennesker annet arbeid. Ingen kan heller livnære dem, dersom de ikke dyrker maten sin selv. Da trenger de adgang til jord. Et tradisjonelt jordfordelingssystem sørger i Etiopia fremdeles for at alle har rett til jord for selvforsyning, uten å betale for det. Retten til liv er for dem, retten til mat, og det krever en rett til adgang til jord. Så enkelt er det.

Minimumsfaktoren i etiopisk jordbruk er som regel regnet, avlingene begrenses ikke av jordas fruktbarhet. Regnet svikter i mange år, man regner med en hungersnød omtrent hvert ellevte år. Muligheter for kunstig vanning er begrenset, med lokalt tilgjengelig teknikk langt på vei uttømt.

Hvis investorer etterspør jord til mer effektivt bruk, skapes et press etter land, og bønder blir fordrevet. Investorene tenker ikke på å produsere mat til dem. De dyrker roser og nelliker for eksport per flyfrakt til Frankfurt og London. Etiopiske fagfolk forteller oss at det finnes nok dyrkbar jord som ikke er i bruk.

Det kan så være. Men investorene vil ikke rydde ny jord i marginale områder, der de må bygge veier og vanningsanlegg. De vil ha det beste jordbruks¬land med adgang til veinettet og flyplassen. Det får de, fordi de lover utenlandsk valuta og gode inntekter til staten og til mellomleddene. Mens bøndene som fordrives, ikke har midlene til å dyrke opp ørken- eller savanneområder. En mager «erstatning» er brukt opp på få uker.

Investeringskåte økonomer i Etiopia sier oss at bøndene vet verdien av jorda, og bare de late vil selge sin jord. Det har de helt rett i. Men rike investorer har alltid funnet veier til å tynge bønder i gjeld til de måtte gi fra seg jorda. Helt siden Haile Selassie's tid er det dokumentert at gjeldsfella ble brukt til å fjerne bønder fra jord som økte i pengeverdi – for eksempel i kaffeprovinsen Kaffa.

Hvor kan så de fordrevne bøndene finne annet å produsere, slik at felles rikdommen øker, som Nationen foreslår? Eneste vei er å dra til byene. Det gjør allerede altfor mange. De ender i beste fall opp som husløse tiggere, eller som kriminelle. Det finnes ingen arbeidsmarked for illiterate ufaglærte bønder. Så de produserer ingenting, men de vil spise.

Fagfolk er enige i en generell regel om at vestlig kapitalintensiv jordbruk er mest effektiv til å få mest mulig penger med minst mulig arbeidsinnsats ut av jordbruket. Men for å få mest mulig mat ut av begrensede jordreserver, med minst mulig innsats av penger, er familiebruket den mest effektive produksjonsformen.

Den bruker mer arbeidskraft per enhet produsert. Det har bøndene i Etiopia mye av, de bare trenger land til å gjøre bruk av den. Det samme gjelder for de fleste land i Afrika. Solskinnshistorier om storfarmer med eventyrlig vekst og inntjening går som oftest på bekostning av de fattiges muligheter til å dyrke sin egen mat.

Produksjonen i Afrika begrenses ikke av mangel på arbeidskraft. Men det finnes ikke ledige arbeidsplasser, og kapital er mangelvare. Å dyrke jord er eneste mulige levevei for det fattige flertallet. Bare småskala jordbruk uten innsats av penger kan ernære dem.

Småbøndene lever fra hånd til munn, enhver uforutsett utgift kaster dem ut i gjeld. Blir et barn alvorlig syk, betyr det gjeld. Og er jord salgbar, betyr det som regel at familien taper sin jord. Men det har vi i vår rike del av verden så vanskelig å forestille oss.

Fri adgang til jord og dyrking for eget forbruk, er beste løsningen for et stort flertall i Afrika. Det er det også for verden. Denne tradisjo¬nelle tilpasningen er i dag truet av investorer som øyner stor profitt. Vil man unngå en situasjon der Vestens industri¬aliserte jordbruk må dyrke mat til fordeling blant verdens økende hær av fattige jordløse arbeidsledige i uoverskuelig framtid, må vi holde fingrene fra fatet og la folk ernære seg selv som bønder – i alle fall inntil nye industrier kan tilby nok arbeidsplasser til de fattige.

En løsning passer ikke for alle. Det gjelder også i Norge. Skal man løse matvarekrisen ved enda mer investeringer og enda større bruk, så er norsk jordbruk bare mulig i de tre beste områdene, rundt Oslofjorden, på Jæren og i Trøndelag. Vest- og Nordnorge kan ikke holde tritt. Der blir jordbruket avviklet, jorda lagt brakk. Er det en løsning for matmangelen? Skal man ta vare på den fruktbare jorda også på Vestlandet, må man sørge for at små teiger holdes i hevd, kulturland¬skapet ikke vokser igjen, utmarksbeitene blir beitet ned.

Hvordan det kan gjøres, kan man lære av Østerrike. Der målrettes støtteordninger til dem som vedlikeholder kulturlandskapet og mangfol¬det i naturen. Men støtten gis ikke til dem som tjener godt uten subsidier, og ikke til landbruks¬orga¬nisasjonene som i Norge skummer fløten av subsidiene.

Skal man få mest mulig mat ut av begrensede jordarealer, da gjelder det også i Norge å styrke levelige forhold for dem som skal dyrke jorda med minst mulig innsats av maskiner og utstyr. «Minst mulig» i Norge er nok en del mer enn i Etiopia – men mye mindre enn på Jæren likevel. Det krever støtteordninger tilpasset formålet. Alt annet er tomsnakk, eller verre, et skalkeskjul for andre interesser.

Siegfried Pausewang er dr. phil., landbrukssosiolog og utviklingsforsker ved Chr. Michelsens Institutt