Kulturminner og virkelighet

Kulturminnevernets minister Erik Solheim uttalte under et besøk i Ålesund nylig at det er en selvfølge at private eiere av kulturminner skal få hjelp til å ta vare på disse. Statssekretær Heidi Sørensen sa under en konferanse 13. november at årets statsbudsjett var en gavepakke til kulturminnevernet. I siste nummer av Riksantikvarens informasjonsblad «LA STÅ» skrives det at budsjettet er meget godt for kulturminnene. Ministerens intensjon synes klar. Da er det virkelig synd at verken statssekretæren eller direktoratet er åpne på at det i kulturminneåret 2009 blir en betydelig svekking av vilkårene for kulturminner som ikke er fredet. Temaet for kulturminneåret er «Dagliglivets kulturminner». Realiteten er at nettopp disse kulturminnene blir fratatt betydelige midler i 2009.

Flertallet av eldre bygninger i Norge er ikke fredet. Dette er de kulturminnene vi omgås daglig. De har stor betydning for hvordan våre nære omgivelser ser ut, de utgjør kjernen i stedsidentiteten i de fleste lokalmiljøer i landet. Det er en offentlig uttalt målsetting at slike verneverdige bygninger skal tas vare på, selv om fredning ikke har vært foretatt. Minister Solheims uttalelser understreker dette. At eierne selv bestemmer seg for at de vil bevare er avgjørende. I praksis er et økonomisk bidrag til istandsetting det eneste virkelige effektive virkemiddelet vi har for å fremme bevaring. Støtteordningene har imidlertid vært få og små, og de har vært vanskelig tilgjengelig.

Norsk Kulturminnefond ble opprettet for fem år siden for å bøte på dette. I løpet av tiden fondet har eksistert, har 92 prosent av midlene gått til kulturminner som ikke er fredet. Huseierne må selv søke om penger, og det stilles krav om stor andel privat finansiering. I gjennomsnitt har fondets andel av prosjektkostnadene ligget på 27 prosent. Dette vil i praksis si at en krone i tilskudd utløser nær tre til, en krone bevilget gir fire brukt på istandsetting. Midlene er dermed svært effektive. Fondets kapital har blitt gradvis økt, men i lavere takt enn forutsatt. På tross av at opposisjonen har trykket på for å få økt fondskapitalen, er avkastningen for 2009 på kun 43,5 millioner.

Av disse er allerede 10 millioner bundet opp til Riksantikvarens Verdiskapingsprogram. I tillegg pålegges nå Kulturminnefondet å gi minst en tredel av sin avkastning til fredete byggverk, 14,5 millioner for 2009. Pålegget kommer som en følge av et vedtak om å sette alle fredete byggverk i landet i stand innen år 2020. Dette er en god og nødvendig målsetting, men ikke fulgt opp med bevilgninger. I stedet finansieres den ved å ta penger fra de kulturminnene som er mest utsatt fra før. Over halvparten av Kulturminnefondets midler er dermed utilgjengelige for vanlige privateide verneverdige hus.

Vedtaket torpederer den eneste overgripende støtteordningen som finnes på feltet, og nettopp på det tidspunkt hvor den har begynt å få sin virkning. Fondets reelle midler blir satt tilbake til nivået fra 2006, mens søknadsbunken er tredoblet. Effekten blir dobbelt ille, ved at prosjekter på fredete hus utløser langt mindre ekstern finansiering enn andre. Mens gjennomsnittet av fondets prosjekter så langt har utløst nær tre ganger så mye midler utenfra, utløser andre prosjekter på fredete hus og anlegg i snitt 20-30 prosent private midler. Ved å flytte midlene over til fredete hus forsvinner det minst 20 millioner i privat medfinansiering bare i 2009. Fondet er med andre ord kraftig svekket, og muligheten for det offentlige til å bidra med penger til istandsetting av dagliglivets kulturminner er kraftig redusert.

Dersom Erik Solheim ønsker å bidra til at flere av våre kulturminner tas vare på bør han snarest gjøre følgende: Øremerk midlene fra Norsk Kulturminnefond til hus og anlegg som ikke er fredet. Øk grunnkapitalen i Kulturminnefondet opp til den politiske målsettingen, slik at avkastningen ligger på 100 millioner. Styrk bevilgningene til fredete hus og anlegg over Riksantikvarens budsjett. Dersom dette gjøres raskt kan pengene sysselsette deler av byggebransjen før de rekker å stille seg i ledighetskø, og mange bevaringsverdige hus kan reddes. Det ville vært noe i et Kulturminneår!

Ola H. Fjeldheim

Publisert tirsdag 06.01.2009 kl. 12:25