Ny økonomisk verdensorden?

George W. Bush er den president i nyere amerikansk historie som har vist minst interesse for å løse problemer i samarbeid med andre land og i forståelse med internasjonale organisasjoner. På vei ut døra i amerikansk politikk og med Barack Obama på vei inn kan Bush få sitt svekkede renomméen smule forbedret på det punkt. Det vil i så fall skje med en annen betydelig kostnad, nemlig tapet av amerikansk makt og innflytelse til internasjonalt samarbeid, ikke bare i den globale finanskrise, men også om en annen amerikansk barrikade: Klimapolitikken som en ny trusel mot verdens- økonomien.

Det er ironisk nok EU som har tatt mål av seg til å utfordre det mange har kalt det amerikanske eneveldet i historien. Og i stor grad er det Frankrikes president Nicolas Sarkozy som i egenskap av EU-formann fører an i forsøket på en ny global maktfordeling. Der skal Europa gå i takt både med Asia og Latin-Amerika . Sarkozy har brakt EU i en lederrolle i den globale kampen mot finanskrisa.

Den har sitt utgangspunkt i en fallert amerikansk økonomi som topper Bush-revolusjonens mest dramatiske merittliste på veien ut for USAs president. Der har president Sarkozy sett lyset for Europa og satt i gang et bredt, politisk diplomati. På den ene siden forsøket på å få kineserne med på en asiatisk pakkeløsning til kriseramte banker, noe som kom ut av et europeisk-asiatisk toppmøte nylig. Ikke mindre halsbrekkende er Sarkozys anstrengelser for å samle euro-landene om nye regler for å bringe EU ut av krisa.

Det kostet Frankrike et spent forhold til Tyskland. Der var forbundskansler Angela Merkel meget skeptisk til Sarkozy og hans storstilte planer om felles europeiske bankredningsaksjoner. Tyskerne irriterte seg grenseløst over vidtgående franske forsøk på å regulere hele det internasjonale finansmarked. Mens USA lå på været midt i en valgkamp reiste Sarkozy omkring i verden og opptrådte som global redningsmann. Delvis snakket han som en vaskeekte sosialist, noen ganger som leder for et internasjonalt finansfond.

Men så begynte krisemeldingene å ramle inn. Alarmsignalene runget fra østeuropa til Pakistan, fra Island til Ungarn. Fra øst til vest ble det internasjonale valutafondet IMF mobilisert for å kaste ut redningsbøyer til land som var rent i senk av en internasjonal finanskrise og på vei ned i dypet i selskap med fallerte banker. Behovet for en global samling mot en global krise endret langt på vei også tyskernes holdninger til et felles europeisk prosjekt. Etter mange forsøk sa president Bush også ja til Sarkozy. EU-formannen klarte å overtale USAs avtroppende president til å stå som leder for et toppmøte av verdens nasjoner, alle med det klare mål å slå ned en finanskrise som truer hele nasjoner, fra bank og børs til hus og hjem.

I morgen, 15. november, står slaget i Washington. Da får også Barack Obama prøve krefter med de forventninger som fører han inn i verdens mektigste embete den 20. januar. Også for Amerikas nye president er budskapet fra europeerne meget klart: De krever en gjennomgripende reform av det amerikansk-dominerte system som har styrt den globale økonomi siden slutten av andre verdenskrig. Virkemidlene er IMF og Verdensbanken, to institusjoner som hart løpt ærender for amerikanske interesser og amerikansk tankegang. Men det er tanker som har spilt falitt med den internasjonale globale krise.

Et globalt maktskifte forutsetter at også europeiske land stiller opp med økonomisk støtte til de internasjonale pengefondene som skal redde verden fra avgrunnen Europas krav er frihandel, mer støtte til utviklingsland og i neste omgang felles front i kampen mot klimaproblemet.

En kraftsats for å samle USA, Europa og Asia er i sikte. Det innebærer at Bush gir slipp på gamle, konservative kjepphester. Men det samme skjer også i EU. Der har kapitalens friheter vært en søyle, fra Roma-traktaten til dagens kamp om en ny forfatning. Nå ender kapitalismen opp med mer stat, flere reguleringer, mer statlig eierskap og nye globale maktsentra.

Hvor vellykket er den nye europeiske samhandlingen? Svaret blir et av mange spennende signaler i tida. Nicholas Sterner, som var ansvarlig for at klimaproblemene kom på dagsorden i 2006, går lenger enn de som vil hjelpe bankene. Han konstaterte nylig at klimaendringene er en enda større kilde til ustabilitet en finanskrisa.

Andre har foreslått en global CO2-avgift for å løse klimaproblemet og en avgift på finanstransaksjoner som skal hjelpe fattige. Det gjærer og syder av forslag. Men spørsmålet er om et innbyrdes haltende EU kan vippe et svekket Amerika av pinnen som verdens maktsentrum. Møtet med kravstore europeere kan bli den nye president Barack Obamas veivalg også.