Dine rovdyrrettigheter

Et hovedprinsipp som bør ligge til grunn for norsk rovdyrpolitikk er at rettighet til å drive med utmarksbeite er en eldgammel rett fra før Landslovas tid. Dersom storsamfunnet stiller seg slik at noen mennesker eller lokalsamfunn som har slik rett, ikke får anledning til å benytte den, skal dette tapet kompenseres fullt og helt. Det samme gjelder ekstraordinære utgifter lokalsamfunn og enkeltmennesker blir påført for å kunne fortsette med utmarksbeite i områder hvor storsamfunnet har vedtatt at det skal finnes rovdyr.

De fire store rovdyrartene har egentlig veldig lite til felles, utenom at de alle tar sau.

Gaupa har etter hvert fått solid fotfeste i store deler av landet og de mer enn 400 individene som finnes i landet gjør at arten ikke kan sies å være utryddingstruet i Norge. På nasjonalt plan er gaupe en meget stor skadevolder og representerer en stor del av de totale tapstallene for sau. Når man også vet at gaupebestanden har et biologisk potensial til å vokse med mer enn 15 % i året vil det være viktig å holde bestandene nede på det nivået som stortinget har fastsatt og ikke la bestanden vokse utover dette nivået.

Den norske jervebestanden er i underkant av 400 individer. Jerven er det eneste rovdyret hvor de norske leveområdene utgjør en viktig del av artens totale utbredelsesområde. Mens den nordlige bestanden i Norge åpenbart er leve- og beskatningsdyktig er det noe mer uklart om den sørlige jervebestanden er det. I motsetning til hva jeg la til grunn om gaupa kan jerv utgjøre en trussel mot utmarksbeite, særlig dersom flere individer opererer i samme område.

Bestanden i Nord-Norge kan og bør beskattes hardere og bestandsmålet bør reduseres I tillegg må det gjennomføres raskere og effektive uttak der skadefellingstillatelse blir gitt i Sør-Norge. At slik skadefellingstillatelse bør bli enklere å få er en selvfølge.

Når det gjelder ulven finnes det bare et 20-talls individer i Norge. Bestanden i Norge utgjør en helt ubetydelig del av den fenno-skandinaviske ulvestammen. Frp mener at dersom det skal yngle ulv i Norge, må bestandsmålet reduseres til 2 ynglinger og alle ulveflokker som yngler helt eller delvis i Norge må regnes med i dette tallet. Forvaltningsområdet for ulv er vi også imot og mener det bør fjernes. Så lenge et så smalt område langs svenskegrensen skal være yngleområde for ulv får vi aldri verken to eller tre årlige ynglinger og dermed vil heller aldri rovviltnemnda få delegasjon til å dele ut skadefellingstillatelse på ulv i regionen.

Frp mener at det er viktig å få til felles forvaltning med Sverige av de skandinaviske rovdyrene. I denne sammenheng ville det jo ikke være unaturlig at Sverige tok ansvar for ulv og bjørn som de har mye av mot at vi tok ansvaret for gaupe og spesielt jerven. Områder med ulv bør ikke pålegges andre rovdyrarter i tillegg.

Bjørnen er ikke den arten vi har flest av, skjønt de 126 registrerte og dokumenterte individene neppe gir et korrekt bilde av den totale bestanden. Allikevel er det nok bjørnen som i størst grad representerer en trussel mot utmarksnæringene der de største bestandene finnes. Det er også grunn til å minne på at brunbjørnen, eller ursus arctos er en av verdens mest tallrike rovdyrarter med utbredelse over tre kontinenter.

Mange land, blant andre Sverige, Russland, Canada og USA, har svært store bestander av brunbjørn, og den kan ikke sies å være i nærheten av utrydningstruet som art. Bestandsmålet stortingsflertallet har satt seg, er helt fullstendig vilt. I de senere årene har det blitt dokumentert 1-3 ynglinger av brunbjørn i Norge, målet er 15. Flertallet ønsker altså minst en femdobling av dagens bestand.

Frp vil reelt redusere bestandsmålene til et nivå som gjør at det er mulig å kombinere med fortsatt utmarksbeite i grensetraktene og vi mener det er viktig å ta seg meget god tid til å nå målet slik at vandrende hannbjørn som volder skade kan tas ut uten for mye vanskeligheter, uavhengig av om nasjonale og regionale bestandsmål er nådd.

Regjeringen har i det siste lansert to rovdyrpolitiske saker som jeg må kommentere fordi Frp ikke støtter det regjeringen har gjort. Det gjelder nødvergeparagrafen og kompensasjon til jaktlag som utfører skadefellingsjakt.

Når det gjelder nødvergeparagrafen er det forslaget som regjeringen har sendt på høring ikke i nærheten av det Frp ønsker å innføre. Vi vil ha en reell nødvergerett til å forsvare egen innmark og egen hund mot alle angrep, også fra bjørn og ulv.

Når det gjelder kompensasjon til skadefellingslagene foreslår regjeringen et krav om at jakten må ha vart i over en uke. Da faller jo hele poenget bort. For det første gis det jo skadefellingstillatelser som ikke varer en uke for det andre blir jo de aller fleste vellykkete jaktene gjennomført på under en uke, mens der dyret ikke påskytes kan jakta ta mer enn en uke.

Regjeringen ønsker altså å belønne dem som ikke lykkes med å skyte rovdyr med å betale dem for å være ute i skogen, mens de som raskt og effektivt tar ut skadevolderen skal ikke få betalt. Regjeringen skyter jo ofte med løskrutt, men dette synes jeg er å gå for langt.



Publisert tirsdag 05.08.2008 kl. 05:00 (sist endret tirsdag 05.08.2008 kl. 05:00)