Tap av biologisk mangfold er en av våre største miljøutfordringer, og klimaendringer og matkrise gjør biologisk mangfold enda viktigere. Det pågående partsmøtet til Konvensjonen for biologisk mangfold, som avsluttes i dag, skal fatte avgjørende bestemmelser for å sikre bevaring og bærekraftig bruk av dette viktige mangfoldet. Et stort sortsmangfold i åkrene er spesielt viktig i en tid med klimaendringer og mer enn 850 millioner som sulter.

Et av hovedtemaene på agendaen for partsmøtet er forholdet mellom landbruk og biologisk mangfold. Det ensidige fokuset på produksjonsøkning i storskala-industrilandbruk har gått på bekostning av biologisk mangfold, og bidratt til klimautslipp ved intensiv bruk av fossilt brensel, kunstgjødsel og sprøytemidler. Den omfattende, internasjonale utredningen om landbruk (IAASTD) tar derfor til ordet for småskala-landbruk som tar i bruk agroøkologiske tilnærminger.

Å dyrke et mangfold av plantearter og plantesorter, gjerne kombinert med et variert husdyrhold, fremmer mangfold i kontrast til monokulturer. Et slikt mangfold gir småbønder i utviklingsland et variert og næringsrikt kosthold. I tillegg gjør mangfoldet matproduksjonen mer robust i forhold til klimaendringer.

Bevaring av mangfoldet i bondens åker er derfor en sentral strategi for klimatilpasninger for småbønder i utviklingsland. Norge bør slutte seg til IAASTD-rapporten og gå inn for at partsmøtet oppfordrer alle land til å legge om sin landbrukspolitikk, inkludert subsidier, til å støtte en slik utvikling.

Mye av det genetiske mangfoldet finnes i utviklingsland mens teknologien til å utnytte det kommersielt finnes i industriland. En rettferdig fordeling av fortjenesten ved bruk av biomangfold er derfor et av hovedformålene til biokonvensjonen, men mye arbeid gjenstår før dette formålet blir realisert. Regjeringen må bidra til at forhandlingene om en internasjonal protokoll for tilgang og utbyttefordeling sluttføres snarest mulig.

Uten framgang på dette feltet, vil forhandlingsklimaet mellom utviklingsland og industriland forsures. Patenter er i konflikt med målet om tilgang og utbyttefordeling ved både å begrense tilgang og manglende bidrag til utbyttefordeling. Det aller mest konkrete bidraget som Norge kan gjøre i de videre forhandlinger er derfor å endre norsk patentpraksis slik at vanlige planter og dyr ikke blir patentert.

Klimatiltak må ikke skade biologisk mangfold. I takt med at kunnskapen om klimaendringer øker, stiger også behovet for raske handlinger. Men et snevert fokus på CO2- reduksjon, kan lede til andre miljøproblemer. Biodrivstoff er et slående eksempel. Både EU og Norge foreslått krav om at drivstoff skal inneholde en viss andel biodrivstoff fra og med 2008. Resultatet er en omlegging fra matproduksjon til drivstoffproduksjon, og også nedhugging av skog for å få nye landområder til slik produksjon.

En storsatsing på agrodrivstoff kan true både matsikkerhet og det biologiske mangfoldet. FNs spesialrapportør for retten til mat har tatt til orde for et midlertidig forbud mot bruk av mat til agrodrivstoff og etablering av store plantasjer. Regjeringen bør støtte et slikt midlertidig forbud slik at globale regelverk kan utarbeids for å sikre en bærekraftig utvikling av biodrivstoff.

Såkalt havgjødsling er et grelt eksempel på hvilken skade «CO2-blindhet» kan føre til. Havgjødsling går ut på å dumpe store mengder nitrogen eller jern over enorme havområder med det formål å føre til algeoppblomstring. Tanker er så at algene skal bidra til CO2-binding. Selskapene som ønsker å investere i «havgjødsling», håper så å selge dem som klimakvoter i det framvoksende regimet for handel med klimautslipp.

Mye tyder på at havgjødsling kun er spekulative teorier som lite sannsynlig vil bidra til reduserte utslipp av CO2 til atmosfæren. Slike tiltak står derimot i fare for å ødelegge biologisk mangfold og true fiskebestander. Regjeringen må støtte forslaget som ligger på forhandlingsbordet om et midlertidig forbud mot havgjødsling, som i bunn og grunn ikke er annet enn havforurensing.

På Rio-toppmøtet i 1992 ble tre globale miljøavtaler vedtatt i FN-regi: Konvensjonen for biologisk mangfold, Klimakonvensjonen og Forørkningskonvensjonen. Siden da har konvensjonene fulgt sin egen dynamikk, med hvert sitt sekretariat og separate strategier. Det er nå på høy tid å styrke koordineringen av klima-, biomangfold- og forørkningsarbeidet.

Biodrivstoff og havgjødsling er begge temaer som illustrerer viktigheten av å se ting i sammenheng, slik at et tiltak på den ene fronten ikke slår i hjel progresjon innenfor et annet felt.