Med et offentlig mål om at 15 prosent av matproduksjonen og -forbruket skal være økologisk i 2015, må norsk økologisk landbruk vokse raskt og mye. Da er det problematisk at mange økobønder slutter. Fra 2004 til 2007 meldte 646 bønder seg ut av Debios kontrollordning for økologisk produksjon. Nettotilveksten i samme periode var bare 177 bruk, slik at det i 2007 var 2611 økogårder i Norge. Andel økologisk jordbruksareal økte fra 3,4 til 3,9 prosent, noe som er for sakte i forhold til målsetningen.

NILF og Bioforsk Økologisk undersøker årsaker til at mange økologiske bønder gir opp. Vi ser her på hvem som har meldt seg ut av Debio, hvem som vurderer å gi opp, og hvem som fortsatt satser økologisk. Alle Debio-utmeldte bønder (som har mottatt produksjonstilskudd) i 2004-07 (523 stk) og et tilfeldig utvalg på 600 økobruk i produksjonstilskuddsregisteret (PTR) i 2006 mottok et spørreskjema om utfordringer ved økologisk gardsdrift.

Vi fikk svar fra godt over halvparten, og beskriver her bøndene ut fra lokalisering, areal og dyretall i PTR. De aller fleste av dem som vurderer å melde seg ut hadde sin økologiske oppstart etter tusenårsskiftet, mens de utmeldte naturlig nok hadde sitt første år med omlegging og Debiokontroll noe før.

Over seks prosent av alle økobønder meldte seg ut årlig mellom 2004 og 2007, dobbelt så mye som den årvisse bruksavgangen i jordbruket generelt. Mange av de utmeldte er fortsatt bønder, spørreundersøkelsen viste at bare 17 prosent av dem har lagt ned drifta. De fleste drev nå konvensjonelt, mens en av fem oppga å drive etter økologiske prinsipp, men uten Debio-godkjenning.

Brukerne ble også spurt om sine framtidsplaner. Det er alarmerende at 24 prosent av økobøndene vurderer å melde seg ut innen 5-10 år. Av disse vil ca 20 % slutte med gardsdrift, 40 % vil drive konvensjonelt, mens 40 % vil drive etter økologiske prinsipp uten godkjenning. Tilbakevending til ikke-økologisk drift er altså en klart viktigere årsak til utmelding enn nedlagt gardsdrift. Overraskende mange ønsker å være økologer uten Debiokontroll.

Det er flest økobønder på Østlandet og i Trøndelag. I 2004-07 kom relativt få av de utmeldte fra Trøndelag (14 prosent). Landsdelen er kjent for mange gode øko-prosjekt, og Holtålen kommune har Norgesrekord i økoareal (35 prosent). Desto mer bekymringsfullt er det da at en av fire som vurderer utmelding er trøndere.

Økologisk landbruk forbindes gjerne med småskaladrift, men areal og besetningsstørrelse ligger nå betydelig over jordbruket for øvrig. I vårt materiale var gjennomsnittsarealene større hos de som fortsatt vil drive økologisk (296 daa) enn hos de som vurderer utmelding (264 daa), og betydelig større enn hos de utmeldte (201 daa). Blant de utmeldte var arealet særlig lite hos de som la ned drifta. Mange Vestlandsgårder har lite areal, og det er her økologisk landbruk har tapt mest terreng. En av fire av de utmeldte brukene var på Vestlandet.

Andel økologisk jordbruksareal var størst hos økologene (85 prosent) og de som vurderer utmelding (79 %), mens bare 66 % av arealet var økologisk siste år før utmelding i denne gruppa. En god del av de utmeldte la altså ikke om alt arealet, eller de gikk gradvis tilbake til konvensjonell drift.

Kornbruk i alle tre gruppene hadde cirka 200 daa korn, men det var stor forskjell mellom gruppene i andel økologisk kornareal. De utmeldte hadde bare lagt om cirka 25 prosent, mens økoandelen var om lag 65 prosent i de to andre gruppene. Enkelte som har prøvd økologisk korndyrking på et mindre areal har kommentert at det ikke fungerte, og valgt å melde seg ut. Framover synes det som brukere som har lagt om store deler av kornarealet også vurderer å melde seg ut. Den økologiske kornforsyningen kan da bli kritisk lav, siden det allerede er stort underskudd på norskprodusert økologisk korn og kraftfôr.

For grovfôr var det større andel økologisk areal; nær 80 prosent hos de utmeldte og 85 prosent hos de andre. Til gjengjeld var ikke husdyrholdet omlagt i like stor grad. 60-70 prosent av det grovfôrbaserte husdyrholdet er økologisk hos de som fortsatt satser økologisk. Økoandelen var bare 25-35 prosent hos de utmeldte husdyrholderne, mens de som vurderer å gi opp er i en mellomstilling.

Med unntak av sau, som fantes på en tredjedel av gårdene i alle de tre gruppene, var det også betydelig færre utmeldte gårder som hadde husdyr. Det er altså større sannsynlighet for fortsatt økologisk drift der bonden har dyr, og legger om både jorda og husdyrholdet. Det vil bli vanskelig å nå femtenprosentsmålet hvis bønder med omlagt husdyrhold gir opp økologisk drift, og mange av bøndene som er i tenkeboksen om utmelding har økologiske husdyr i dag.

Både tilsig og frafall må forventes i økologisk landbruk. Mange utmeldte vender tilbake til det konvensjonelle, mens et fåtall legger ned drifta. Overraskende mange vil fortsette å drive etter økologiske prinsipp, men uten Debio-kontroll og godkjenning. Debio-merket er en viktig garanti for at forbrukerne kan vite hvordan maten er produsert. For myndighetene må det være urovekkende at en av fire økobønder vurderer utmelding i nær framtid.

Det haster med å finne ut hvordan flere norske bønder kan motiveres til å fortsette med økologisk drift. Vi vil senere presentere hva bøndene sjøl oppgir som årsaker til å forlate Debio-ordningen.

Kronikken inngår i serien «Landbrukets framtid». Tidligere innlegg: seniorrådgiver i Utviklingsfondet Aksel Nærstad , fylkesmann og Ap-veteran Inger Lise Gjørv , økobonde og akademiker Thomas Cottis , landbruksdirektør Kirsten Indgjerd Værdal , Geno-styreleder Asbjørn Helland og genetikkprofessor Hilde-Gunn Opsahl Sorteberg.