En postboks med makt bak

Aldri hørt om BIT? Ikke om ICSID heller? Da er det på tide - for BIT og ICSID avspeiler og besegler maktforhold mellom rike og fattige land og mellom kapitalmakt og folkestyre. Hva er bedre som illustrasjon på dette enn konflikten mellom et Bolivia som prøver å riste av seg århundrer med underkastelse og postboksen ETI i Nederland?

ETI (Euro Telecom Italia) har et flott navn, men er altså bare en nederlandsk postboks. Postboksen eies av Telecom Italia gjennom en kjede av datterselskaper, men ETI har ingen ansatte og ingen virksomhet i Nederland. ETI har likevel i 13 år vært dominerende eier i ENTEL, det største teleselskapet i Bolivia.

Men hvorfor valgte Telecom Italia å kjøpe seg inn i Bolivia via Nederland? Årsaken er enkel: Nederland har inngått en investeringsavtale med Bolivia, en BIT (bilateral investeringsavtale), som gir konsern ekstra store rettigheter når de investerer i Bolivia.

Men det er én grunn til: Investeringsavtalen mellom Nederland og Bolivia fastslår at avtaletvister skal avgjøres av ICSID (International Centre for Settlement of Investment Disputes), den tvisteløsningsinstansen som Verdensbanken har styringa over. Tvisteløsningene til ICSID ender svært ofte med at fattige stater må betale store erstatninger til konsern - sjøl til dem som har større inntekter enn nasjonalproduktet til de statene det gjelder.

Den aktuelle konflikten oppsto slik: Regjeringen i Bolivia syntes at ENTEL gjorde en dårlig jobb. Selskapet investerte ikke nok i infrastruktur, nådde derfor ikke ut til store deler av befolkningen, men trakk millioner av dollar som profitt ut av landet i stedet for å investere dem i bedre teletjenester - slik avtalen var. Regjeringen ville derfor forhandle med ETI om å kjøpe tilbake det som fram til 1995 var et offentlig teleselskap.

ETI reagerte kraftig og påsto at utspillet fra regjeringen fratok ENTEL framtidige inntekter - slik at det kunne bli billigere å kjøpe selskapet tilbake. Men fortsatt går ENTEL med overskudd samtidig som det fortsetter å reklamere for nye produkter og tjenester.

I stedet for å forhandle med regjeringen om tilbakekjøp, valgte ETI å bringe saken inn for tvisteløsning i ICSID. Da hadde Bolivia, sammen med Venezuela og Nicaragua, allerede trukket seg fra ICSID. Det skjedde 2. mai 2007, mens ETI brakte saken inn for ICSID i oktober ved å prosedere på at et land bare kan gå ut av ICSID med seks måneders varsel.

ICSID er åpenbart innstilt på å gjennomføre tvisteløsningen til tross for at 863 organisasjoner fra 59 land har bedt presidenten for Verdensbanken, Robert Zoellick, om å gripe inn. Han har ikke verdiget dem noe svar.

Det fins allerede over 2500 BITs, altså tosidige avtaler mellom stater, her i verden. Årsaken er at forhandlingene om en avtale om investeringer i WTO-regi for lengst har kjørt seg fast. I snart ti år har de fleste u-land stått sammen om å hindre at det inngås en slik avtale innen rammen av WTO. Det har ført til at rike land - også Norge - forsøker å sikre investeringene sine ved direkte avtaler med enkeltland i Sør.

Rike land står sterkt i forhandlingene om slike avtaler fordi fattige land så sårt trenger investeringer og teknologi tilført fra utlandet. Men de som rår over kapitalen og teknologien, krever garantier før de vil investere. Garantiene går på tvers av den handlefriheten fattige land trenger for å bygge opp næringer de sjøl har kontroll over. Ellers vil fattige land aldri komme ut av underordningen i forhold til rikere land og til sterke utenlandske konsern.

Problemet er at de investeringsavtalene som inngås, systematisk gir rettigheter til konsern som vil investere og aldri noen rettigheter til de statene der investeringene skjer.

Tvisteløsningsapparatet til ICSID forsterker ubalansen. Det fins over 900 bilaterale investeringsavtaler der statene på forhånd har godtatt at tvistesaker skal løses av ICSID. Utenlandske konsern har fram til utløpet av 2006 reist 255 erstatningskrav. 93 prosent av krava retter seg mot u-land.

I 36 prosent av sakene har regjeringer blitt pålagt å betale til dels store erstatninger til utenlandske storkonsern, ofte i 100-millionersklassen. I 34 prosent av sakene er det inngått forlik der regjeringer har gått med på å betale seg ut av tvisteløsningen.

I de øvrige 30 prosent har regjeringene sluppet unna uten å betale erstatning. Men det betyr ikke at de har vunnet, for det er ikke mulig for stater i en bilateral investeringsavtale. De gir stater rettigheter i forhold til konsern uansett hvordan konsern oppfører seg.

Regjeringene må derfor betale alle sine saksomkostninger også når de «vinner»en sak - i snitt utgjør de 15 millioner kroner når utgiftene til advokater og andre omkostninger skal dekkes. 15 millioner er en bagatell for et internasjonalt konsern som i tillegg kan utgiftsføre dem der hvor skatten er høyest. For fattige land kan 15 millioner virke som en sviende unødvendig utgiftspost påført dem utafra.

Med Verdensbanken i ryggen kan ICSID-systemet trygt framstå med brutal ærlighet: «Kommersiell tvisteløsning eksisterer bare av én grunn: for å tjene 'the commercial man',»som lederen for et ICSID-panel, Yves L. Fortier, har skrevet i en artikkel i ICSID Review 2001.

Det er USA og EU som er de største pådriverne for ubalanserte investeringsavtaler. Men Norge har også inngått et tjuetall slike avtaler. Regjeringen har sendt ut på høring et opplegg for hvordan framtidige avtaler skal se ut. Det har heller ingen forsvarlig balanse mellom hensynet til den næringspolitiske handlefriheten til fattige land og hensynet til norske konsern som vil investere i slike land - og er dermed i strid med klare Soria-Moria-formuleringer.

Høringsbrevet til regjeringen finner du på Næringsdepartementets hjemmesider på regjeringen.no. Høringsfristen er 28. mars.

Dag Seierstad er EU-/EØS-ekspert, SV-politiker og fast lørdagsskribent i Nationen

Rike land står sterkt i forhandlingene om slike avtaler.