Direktør for helse og sikkerhet i Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening, Henrik Stenwig, har i Nationen 22. januar svart på min utfordring fra 3. desember om å redegjøre for konsekvensene av at fiskeoppdrettsnæringen bruker stadig mer marint og landbruksprodusert menneskemat til fiskefôr. Denne debatten er livsviktig for verdens matforsyning. 854 millioner av verdens 6500 millioner mennesker lever i konstant underernæring. Utfordringen med å fø 9000 millioner mennesker fram mot slutten av dette århundret er formidabel.
Effektiv og bærekraftig ressursutnyttelse vil være nøkkelen til å lykkes. Både landbruket eller oppdrettsnæringen har i dag en lang vei å gå mot dette målet. La meg nevne hovedutfordringene:
1: Vi må lenger ned i næringskjeden, det vil si bruke vesentlig mindre korn- oljevekster og fisk til fôr. Havbruksnæringen er uten tvil på riktig vei når den vil slutte å fôre fisk med fisk. Når 30 prosent av silda som fiskes i norske farvann de siste årene er brukt til fiskefôr, er man uten tvil på ville veier. Utstrakt bruk av importert ansjos i fôret er heller ikke akseptabelt. Problemet er at det går med rundt tre kilo villfisk til å fore fram et kilo laks. For torsk, som enkelte i næringa har store forhåpninger til, er fôrfaktoren dårligere. Lite er uansett vunnet hvis man erstatter villfisk med mer korn og oljevekster i fôret. Som Henrik Stenwig påpeker er utfordringen på dette området minst like stor i landbruket. 35-40 prosent av verdens kornproduksjon brukes til dyre- og fiskefôr. Både oppdrettsfisk og husdyr må i framtida i langt større grad fôres med produkter som ikke kan nyttes direkte av mennesker (grovfôr, beite og fiskeavfall). I denne sammenhengen vil oppdrett av planteetende fisk som karpe spille en langt større rolle enn laks og ørret. Allerede i dag er verdens oppdrett av planteetende fisk over 20 ganger større enn lakse- og ørretproduksjonen. Dette vil - de utfiskete verdenshavene tatt i betraktning - kanskje gi oss et noe lavere inntak av sjømat enn det ernæringsspesialistene ser på som optimalt. Men det er et bagatellmessig problem i forhold til verdens økende sult. Husdyrprodukter fra dyr foret med gress inneholder dessuten mer av den viktige omega 3-fettsyren enn hvis dyra fores med mye kraftfôr, og vil derfor i noen grad veie opp for mangelen på fisk i kostholdet.
2: Vi må produsere mat uten å utarme matjorda. For over 10 år siden kunne World Watch Institute slå fast at det bak et menneskes årlige matforbruk lå et jordtap på 5 tonn. Ifølge en FN-undersøkelse var halvparten av verdens dyrkbare områder skadet allerede i 1990. Ny statistikk viser en økning i avskogingen i Amazonas i 2007. En viktig grunn til utpiningen av jorda (tap av humus) er ensidige åpen-åker-kulturer, og derved manglende vekstskifte med flerårig eng. Monokulturer i åpen åker øker også behovet for kjemisk sprøyting mot innsekter, ugress og sykdom. Av disse grunner karakteriserer FNs organisasjon for ernæring og landbruk, FAO, nå 25 prosent av verdens dyrkete areal som sterilt. 35-40 prosent av verdens åpen-åker-arealer brukes som nevnt til produksjon av kraftfôr.
Skadene øker også i omfang når dyreholdet foregår i andre områder enn fôrproduksjonen, siden det organiske materialet da ikke tilbakeføres til jorda der fôret dyrkes. På denne måten utarmes jorda i soya- og mais-åkrene i Argentina og Brasil, mens gjødseloverskuddet hoper seg opp i Europa. Innen fiskeoppdrett i åpent hav (ikke damanlegg) har dette problemet en tilleggdimensjon, fordi gjødsla vanskelig kan fanges opp, og følgelig ikke kan føres tilbake til jorda. En kraftig økning i produksjonen av oppdrettsfisk slik norsk oppdrettsnæring ser for seg, vil øke disse problemene fordi den kommer i tillegg til det groteske overforbruket av kraftfôr i moderne husdyrhold.
3: Planteoljer kan ikke uten videre erstatte fiskeoljer i fiskefôr. Dette - sammen med en kraftig ekspansjonstrang - gjør at fiskeoppdrettsnæringen vil åpne for bruk av genmodifisert fôr. Det råder i dag stor usikkerhet om miljø- og helsevirkningene av genmodifiserte planter, mat og fôr. Dette har nylig gitt seg utslag i at Frankrike har forbudt all kommersiell dyrking av gm-planter i år. Bakgrunnen er at nye undersøkelser har avdekket av gm-mais kan spre seg over mye større avtander enn tidligere antatt. En ny britisk undersøkelse viser at gener fra gm-fôr kan tas opp i tarmen. Jeg vil også minne om at genmodifiserte planter nødvendigvis er patentert, og at de derfor vil sette mange bønder i en vanskelig økonomisk situasjon, siden de hvert år må kjøpe nytt såfrø. En studie av 481 kinesiske bønder gjort i 2006 av forskere ved Cornell-universitetet i USA viser at dyrking av mais som produserer insektgift (bt) bare gir en besparelse for bøndene i tre år.
Deretter øker på ny behovet for sprøyting, og nettoinntekten synker til åtte prosent under bønder som dyrker konvensjonell mais. Utvikling av gm-planter tar i gjennomsnitt 8-10 år, og er svært kostbart. Overgang til dyrking av gm-planter betyr derfor at bare noen få sorter dyrkes, og et stort tap av biologisk mangfold.
Det er i dag et fåtall store frøselskaper med Monsanto i spissen som står for det aller meste av produksjon og salg av gm-frø. Disse selskapene er svært lite villige til å gi opplysninger om gm-plantene til uavhengige forskningslaboratorier, og godkjenning av gm-planter bygger på tester utført av frøfirmaene selv. Det forundrer meg at havbruksnæringen som produsent av menneskemat finner slike forhold betryggende.
Konklusjon: Skal vi skaffe nok mat til en stigende verdensbefolkning, må vi spise mer villfisk som står lavt i næringskjeden, og plantekost. En mindre del av disse næringsstoffene må gå via husdyr- eller laksemagen før de når fram til menneskene.
Publisert torsdag 31.01.2008 kl. 11:50 (Sist endret fredag 01.02.2008 kl. 09:59)
Siste innenriks
