Senterpartiet skal knebles

10. januar skal Stortinget stemme over et endringsforslag til paragraf 93 i Grunnloven. Dette er det siste i rekken av et tjuetalls endringsforslag som har sett dagens lys siden paragrafen ble vedtatt 8. mars 1962. Forskjellen denne gang er at forslaget har fått flertall i kontroll- og konstitusjonskomitéen og skal realitetsbehandles i Stortinget.

Før 1962 var det paragraf 112 og grunnlovsendring en måtte bruke også ved suverenitetsavståelse. I en forhandlingssituasjon er dette et håpløst utgangspunkt. Alt etter når saken blir aktuell, må forhandlingspartneren vente mellom ett og fire år på utfallet. Mange av de 15 som stemte mot den nye paragrafen, hadde dette i tankene.

Paragraf 112 krever to tredjedels flertall i Stortinget. Da paragraf 93 gjorde det mulig å avgjøre saken på kort varsel, uten «venteår», uten å måtte være potensielt valgkamptema og uten lang venting på et uvisst utfall i Stortinget, ville et flertallskrav på to tredjedeler gjort det lettere å avstå suverenitet enn å endre Grunnloven. Det var ikke Stortingets hensikt. Da flertallskravet ble hevet til tre fjerdeler, var det nettopp for å skape en konstitusjonell balanse.

Dette flertallskravet har overlevd alle ja-sidens «kreative» angrep i over 30 år, og burde vel nå være allment akseptert som den grunnleggende prosedyren i EU-saken. Den bare fire år gamle statsdannelsen Norge sto overfor den gang paragraf 93 ble vedtatt, var noe ganske annet enn dagens EU. De overnasjonale ambisjonene var knapt synlige og den byråkratiske ensrettingen bare i sin spede begynnelse. Men representantene i 1962 var klarsynte og tenkte prinsipielt. De markerte sin reaksjon på den fremvoksende organisasjonen ved å kreve tre fjerdedels flertall for innmelding. På bakgrunn av den enorme maktutvidelsen og de nærmest grenseløse maktambisjonene vi har vært vitne til i alle år siden, trosser det enhver logikk å sette ned kravet til innmelding.

Det er trist at stortingskomiteen nå er blitt talerør for angrepet på et veletablert regelverk. Verre er selve begrunnelsen; «¿.kravet om tre fjerdels flertall er strengt». Ja, selvsagt - i unionsvennenes øyne. Og hva skal en så finne på for å senke kravet? Jo, at vi har folkeavstemning i forkant av stortingsbehandlingen! Det er vanskelig å vite hvordan en er kommet på den tanken at dagens praksis skal brukes som begrunnelse for å endre regelverket. Det er merkelig at ingen på ja-sida har funnet på noe så kreativt tidligere. Så tales det om «¿ forutgående folkeavstemning av rådgivende karakter» (min uthevelse) Som om ikke folkeavstemningen i dag i realiteten er bindende.

Våre politiske partier har, i jakten på velgeroppslutning, besluttet å la seg binde av folkeavstemningen. Og på hvilket grunnlag? Her har unionsvennene allerede innkassert sin største seier, og det kan stå oss dyrt ved neste korsvei. Uten tanke på hva saken gjelder og uten det minste hensyn til hovedbudskapet i paragraf 93, har en klart å få aksept for at et rent flertall skal avgjøre saken. Det grunnlovsvernet som så møysommelig ble meislet ut i 1962, er dermed borte. Eller nesten borte. Fremdeles er det noen som tar paragraf 93 på alvor. Etter at SV i 2005 ga etter og aksepterte det rene flertallet, er det nå bare Senterpartiet igjen på skansen. Så skulle en kanskje tro at partiet fikk være i fred, som den Grunnlovens garantist det er. Men nei, flertallet i komitéen «¿ legger til grunn at Stortingets representanter er forpliktet til å følge folkets råd når kravet til kvalifisert flertall blir redusert i tråd med forslaget.»

Så enkelt skal det altså være å innføre bindende folkeavstemning i EU-saken. Det har vært enighet blant statsrettslærde i alle år om at en ikke kan bytte ut et krav om kvalifisert flertall i Stortinget med et vanlig 50 prosents flertall i en folkeavstemning. Alle forsøk på å få gjennomslag for Grunnlovens regler har druknet i det populistiske brølet «Skal vi ikke respektere folket?» Svaret er: Selvfølgelig, men respekten må ligge innenfor de rammene som Grunnloven setter. Nå kreves det altså at selv denne siste rest av konstitusjonell redelighet skal fjernes og at Senterpartiet tvinges i kne av en folkeavstemning som komitéen selv kaller rådgivende.

Det er en maktarroganse en må helt til Brussel for å finne maken til.

Så kan en saktens lure på hvorfor en skal strides om flertallsbrøker i Stortinget når representantene der bare skal strø sand på resultatet av folkeavstemningen. Hittil har gallupene holdt ja-siden i sjakk, og det er vel intet i dag som peker på en snarlig endring av dette. Så er det allikevel ingen gitt å vite hvilke stemningsbølger som kan hjemsøke oss i årene som kommer. Avgjørelsen om EU-medlemskap vil havne i Stortinget ved et ja-flertall. Da er det helt avgjørende hvor mange representanter som er villige til å ofre kortsiktig popularitet og tåle mediestormen for å forsvare folkestyret. Vi vet i dag mer enn nok om EUs beslutningsprosesser og kroniske demokratiske underskudd til å forstå hva som står på spill. Skulle Stortinget vedta grunnlovsendringen, er det lett å se at situasjonen for nei-siden i Stortinget ville gå fra svært vanskelig til nesten håpløs. Hvilket selvsagt har vært formålet med endringsforslaget.

Jeg vil i det lengste håpe at Stortinget ikke vil forrykke styrkeforholdet mellom de to partene i EU-saken og la oss beholde uendret det regelverket som tross alt har tjent oss i over 45 år og loset oss gjennom to folkeavstemninger.



Publisert tirsdag 08.01.2008 kl. 10:34 (sist endret tirsdag 08.01.2008 kl. 10:34)