Nye okkupasjonshistorier

Oppmerksomheten rundt Quisling-utstillingen, Knut Rød-saken, de sovjetiske krigsfangenes skjebne, forslaget om en Hamsuns plass i Oslo og Arvid Brynes bok «Vi sloss for Norge», vitner om den betydningsfulle plassen okkupasjonshistorien stadig bevarer i nordmenns kollektive bevissthet. Nye okkupasjonshistorier er imidlertid i ferd med å komme til syne. Dette skjer ved at et kritisk søkelys rettes mot rådende historieskrivning og minnekultur. Ny forskning med nye kilder, tilnærminger og metoder gjør oss lydhøre for stemmer som tidligere har vært overhørt, og muliggjør en utvidelse og en internasjonalisering av den tradisjonelle, nasjonalt orienterte fortellingen om krigen.

Årene etter 1945 var en tid preget av behovet for nasjonal fellesskapsånd, enhet og samarbeid - kreftene skulle samles for gjenreisningen og gjenoppbyggingen av landet etter fem år under tysk okkupasjon. I Norge, så vel som i andre europeiske land med den tyske okkupasjonen friskt i minne, kan man i denne perioden observere fremveksten av en patriotisk minnekultur, der de minnene om krigen som kunne inngå i et «nasjonalt epos» kom i forgrunnen - minner som tjente oppbyggelige verdier og som kunne sementere det nasjonale fellesskapet.

Det «nasjonale epos» om krigen dreier seg i grove trekk om motstandskamp, heltemot, «gutta på skauen» og jøssinger på den ene siden - og motsetningen på den andre: Nedrig invasjon, okkupasjon, landsforræderi og quislinger. I den patriotiskoppbyggelige fortellingen om krigen, oppstår det en dikotomi der krigens aktører deles inn i to klart definerte og uforenlige kategorier. «Vi», de rettskafne, kjemper og vinner en nasjonal dragkamp mot «dem», fienden og dens kollaboratører.

Deportasjonen av og mordet på de norske jødene fikk dermed en plass innenfor den patriotiske minnekulturen, ikke som noe nordmenn på noen måte var delaktige eller medskyldige i, men heller som et eksempel på tysk perfiditet kontra norsk humanisme. I dag vet vi at nordmenn samarbeidet med tyskerne om organisering og gjennomføring av deportasjonen, og at nordmenn derfor hadde et medansvar for holocaust.

Erfaringer og minner som ikke lot seg male inn i et bilde av «oss mot dem», havnet i en glemselens gråsone. Det mest åpenbare eksemplet gjelder de 100.000 sovjetiske krigsfangene som drev slavearbeid på norsk jord og som led de største menneskelige tap her til lands - omkring 13.600 døde. Disse menneskene bidro i betydelig grad til gjenoppbygningen av Etterkrigs-Norge, ved å bygge og vedlikeholde veier, jernbaner og annen viktig infrastruktur. Det er bare nylig at dette temaet har begynt å vekke nasjonal oppmerksomhet.

Videre var Norge representert med flere tusen frontkjempere i Hitlers utryddelseskrig mot Sovjetunionen. Spørsmål om hva frontkjemperne deltok i, om deres motivasjon og ideologi, og ikke minst om hvorfor nazistene ønsket å rekruttere dem (noen få tusen nordmenn var av forsvinnende liten militær betydning i felttoget i Øst), har i det siste blitt gjenstand for historisk forskning og offentlig debatt.

I nær tilknytning hertil står antisemittismens utbredelse blant og påvirkningskraft på nordmenn. Det er nylig blitt dokumentert at klassiske antisemittiske stereotyper fantes i det norske flyktningmiljøet i Sverige under krigen. «Gå ikke i krig for de derre kromnesete jødene», skriver en nordmann til sin venn i november 1944. Mer forskning omkring utbredelsen og betydningen av slike holdninger er nødvendig for å kartlegge Norges rolle i Hitlers internasjonale utryddelsesprosjekt.

Et internasjonalt forskningsprosjekt som nylig er gjennomført i Norge i forbindelse med okkupasjonshistorien, og som plasserer norske krigserfaringer i en europeisk kontekst, handler om hvordan familiers erindringer om krigen blir fortalt og fortolket gjennom generasjoner. For Tysklands del viste undersøkelsene at barn og barnebarn av kvinner og menn som opplevde NS-tiden gjennomgående regnet sine (beste-) foreldre som uskyldige motstandskjempere.

De norske resultatene likner på de tyske. Etterkommere har et behov for å fortolke sine forfedres beretninger slik at deres handlinger og holdninger får legitimitet. For eksempel forsvares en bestefars deltagelse i Hitlers krig mot Sovjetunionen med at han «kjempa for det han trodde på. Han gjorde det han trodde var rett. Det er en kvalitet som man ikke ser ved mange mennesker i dag».

Generelt viser undersøkelsen at senere generasjoner beveger seg i retning av et universelt verdirammeverk i sine forestilinger om krigen. Det handler mindre om heltemot og patriotisme, og mer om krigens grenseoverskridende lidelse og grusomhet.

Fellesnevneren for den ovenfor omtalte forskningen omkring okkupasjonshistorien er nettopp at den er grenseoverskridende: Den peker utover det nasjonale. Jødedeportasjonen er således uløselig knyttet til folkemordet på Europas jøder. Frontkjempernes erfaringer og krigsfangenes slavearbeid handler fundamentalt om NS-regimets utryddelses- og plyndringskrig i øst, herunder mordet på 3,3 millioner russiske krigsfanger. Antisemittismens historie handler ikke bare om Tyskland, men om hele Europa, også Norge. Ikke minst er prosessen med overleveringen av minner fra generasjon til generasjon internasjonalt relevant.

Historikerne har en viktig samfunnsoppgave foran seg i å følge opp, videreutvikle og offentliggjøre den pågående forskningen om okkupasjonshistorien. En stadig nyfortolkning og vurdering av fortiden og dens betydning er essensielt for et demokratisk samfunn.



Publisert torsdag 29.11.2007 kl. 09:11 (sist endret torsdag 29.11.2007 kl. 09:11)