For en drøy måned siden var jeg ute i avisa med et leserinnlegg om beiting, rovdyr og biologisk mangfold. Og jeg fikk da også «svar på tiltale»: En person ved navn Tormod Vaaland Burkey har skrevet et langt leserbrev som prøver å tilbakevise mine påstander. Men Burkey gjør nok opp regning uten vert, og reduserer bakgrunnen for mine påstander til «uvitende senterungdom benytter et hvert høve til å sverte rovdyra i Norge». Derfor vil jeg først informere Burkey om resten av bakgrunnen min.
Allerede som toåring begynte jeg å interessere meg for planter. En morsom anekdote stammer fra min danske grandmoster, som en gang var på besøk hos oss i et av mine første leveår. Under besøket ville hun ha meg til å si «blomst», så hun pekte på en tilfeldig blomst og spurte: «Hvad er det for noget». Svaret kom spontant: «Skogstorkenebb». Allerede da kunne jeg altså det norske navnet på Geranium silvaticum.
I dag er jeg 19 år, jeg er nestleder i Innlandet Botaniske Forening, jeg kan identifisere de fleste høyerestående planter i Norge uten bruk av flora og jeg kan også latinsk navn og økologi på dem. Jeg har ledet ekskursjoner i Norsk Botanisk Forening siden jeg var femten, og i sommer kartla jeg flora i Østfold som lagleder. Med denne bakgrunnen som utgangspunkt vil jeg besvare påstandene om det «uinformerte gnålet» mitt.
Det er riktig som Burkey sier at det er mer sau på beite enn noen gang før. Men Burkey henviser bare til statistikk, og som en vis mann sa: «Det finnes løgn, forbanna løgn og statistikk». Det hjelper ikke at det går an å ha flere sau på beite i rovdyrfrie områder når en snart må kutte ut alt husdyrhold, for eksempel i det østlige Hedmark. Og Burkey nevner ellers bare sau, mens et åpent kulturlandskap avhenger av allsidig beite med både storfe, hest og geit. Imidlertid skyldes nedgangen av disse beitedyra stort sett strukturrasjonalisering, så den tråden skal jeg la ligge urørt i denne omgang.
Men så er det atferden til beitedyra. I følge Burkey fører et utelukkende utmarksbeite til at sauene spres for alle vinder, mens de tidligere inngjerdede og nå nedlagte setervollene gror igjen. Slike påstander får meg til å stusse veldig: Hvordan kan da så mange setervoller på Hedmarksvidda fremdeles være åpne, når det kun er en seter igjen i aktiv drift i hele området? Jo, svaret er enkelt: Dyra beiter også i skogen, men de har en tendens til å beite mest der graset er best og mest næringsrikt. Og det er nettopp på de gamle setervollene, som stort sett ble lagt der det er god berggrunn. Folk var ikke dumme før i tida, og hadde en mye mer praktisk tilnærming til naturgrunnlaget enn vi har nå. Og beitedyra er nok heller ikke så dumme som mange vil ha det til.
Burkey går deretter inn på et par av enkeltartene jeg har nevnt, og hva jeg gjør feil i å si at de trues kun av beiteopphør. Og det er her det virkelig begynner å gå galt. Han har nemlig utelukkende vært inne i rødlistebasen til Artsdatabanken, og gjort en kvalifisert gjetting ut i fra den. Problemet er bare at jeg har så stor feltkjennskap til brudespore og bittersøte at jeg ikke godtar en slik avfeiing på grunnlag av et teknisk dokument (et teknisk dokument som jeg ellers leser med stor interesse).
Brudespore er riktignok mest begunstiget av slått, men på fjellet holder den seg gjerne til myrlendte områder som beitedyr holder åpne. Og når det gjelder bittersøte, tilhører den faktisk en plantefamilie som har utviklet spesielle bitterstoffer nettopp for å unngå å bli spist av beitedyr. Bittersøten sitt konkurransefortrinn er at den blomstrer på høsten, når andre planter er i ferd med å visne ned. Nettopp fordi den vokser i beitemark, men unngår å bli beita selv. Forøvrig forekommer den nylig rødlista fjellnøkleblom bare i Norden. Grunnen til tilbakegangen oppgis i rødlista som «redusert beite, opphør av beite, gjengroing». Jeg ser vanskelig for meg en historisk hovedutbredelse i Sør- og Mellom-Europa der.
Men det er først når Burkey går inn på biogeografi at han virkelig skyter seg selv i foten. For hva er vel et bedre eksempel på en art man skal beholde globalt i stedet for å maksimere utbredelsen lokalt enn nettopp ulven? Det finnes over 200.000 individer på verdensbasis, og arten står ikke oppført på den globale rødlista. Hva er da så verdifullt for det biologiske mangfoldet med en nyinnført, innavla underpopulasjon av den vanligste ulveunderarten i verden? Dette spørsmålet har jeg stilt meg mange ganger, men det virker som Burkey overser akkurat det såpeglatt.
I stedet går han over til et annet tema jeg personlig synes blir helt tåpelig: Hvem kom først? De iskalde fakta er jo at Norge var islagt fram til for 10.000 år siden, og omtrent på det tidspunktet bosatte de første menneskene seg her. Men i et evolusjonært perspektiv, er 10.000 år så lite at en krangel om hvem som har førsteretten blir unødvendig.
Så sier Burkey en ting jeg stusser veldig på. Han nevner at kulturlandskapet vi vil opprettholde «er av spesielt ny dato». Jeg har lite belegg for dette, men jeg vil likevel påstå at ugjødsla beitemark må ha vært en av de første driftsmetodene etter at jordbruket kom til Norge. Det er tross alt den enkleste formen for dyrehold som finnes. Uansett: Burkey antar at artene tilknyttet den typen kulturlandskap undertrykker lokale arter «som er mer utsatt globalt». Dette er argument som ikke holder. For å få til en ordentlig debatt, må det gis konkrete eksempler og underbygging. Det holder ikke med vage antagelser uten noen artsangivelser.
Jeg kan allikevel imøtegå Burkey på flere områder. Jeg er enig i at det mange steder er for intensivt drevet skog, slik at artsfattigdommen er redusert. Jeg synes også at det beste hadde vært gammeldags drift med ljåslått uten gjødsling, men selv jeg som Senterparti-medlem må godta at strukturrasjonaliseringa må gå sin gang. Da er det bra at det fortsatt er mulig å holde beitedyr på ugjødsla beitemark, slik at det i hvert fall er noen leveområder igjen for artene knytta til gammeldags kulturlandskap. Men med en fortsatt økning i rovdyrtallene i Norge ser det dårlig ut mange steder, dessverre.
Uansett: Den godeste Tormod Vaaland Burkey trenger å sette seg bedre inn i det han snakker om, og ikke redusere sine meningsmotstandere til «patetiske, uinformerte og lett gjennomskuelige rovdyrhatere». I tillegg til at han skårer selvmål med en slik undervurdering av mine fagkunnskaper, gjør det lite for å legge bro over skyttergravene mellom rovdyrtilhengere og rovdyrmotstandere.
Publisert mandag 01.10.2007 kl. 09:30 (Sist endret mandag 01.10.2007 kl. 10:47)
Siste innenriks
