Der Norge går foran

For et par uker sia trakk sentrum-venstre-regjeringen i Italia seg ut av et kontroversielt fond (PPIAF) innen rammen av Verdensbanken. Dette fondet har til formål å fremme privatisering i u-land i form av offentlig-privat samarbeid (OPS) innen vannforsyning, energiforsyning, tele og transport.

Italienerne gikk i norske fotspor. Den norske regjeringen varsla i februar at Norge fra 30. juni trekker seg ut av dette fondet. Vedtaket ble gjort med henvisning til Soria Moria-erklæringen der det står at «norsk bistand skal ikke gå til programmer som stiller krav om liberalisering og privatisering».

En verdensomspennende kampanje har satt søkelys på virksomheten til dette privatiseringsfondet. 138 organisasjoner og fagforbund fra 48 land gikk sammen om å oppfordre land som har finansiert PPIAF, om å slutte med det.

I tillegg til Verdensbanken, EU og Den asiatiske utviklingsbanken har 11 land bidratt med midler til PPIAF som ble oppretta i 1999. Norge har betalt inn 17 millioner kroner - rundt 2 prosent av de samlede bidragene. Pengemessig er dette småtterier, men PPIAF har likevel vært et viktig redskap for vestlige vannkonsern.

Utover på 1990-tallet sank den internasjonale bistanden til vannforsyning i u-land, både den som gikk via Verdensbanken og den som kom fra enkeltland. PPIAF beskriver sin egen bakgrunn slik: «For å møte FNs tusenårsmål må utviklingsland doble investeringene sine (til vannforsyning), og med knappe offentlige budsjetter og stagnerende bistand ser de seg om etter partnerskap med privat sektor for å sikre investeringer og operativ effektivitet».

PPIAF har ikke gått inn med utbyggingsmidler, men har hatt som oppgave å overbevise regjeringer og lokale myndigheter om hvor lurt det er å slippe til private selskap når infrastruktur som vannforsyning, energiforsyning, teletilbud og transportopplegg skal bygges ut. 39 land har vært bearbeida, i alt vesentlig land i den tredje verden.

I 24 land har PPIAF gått aktivt inn for å få private selskap inn i vannforsyningen. I minst 18 av dem har Verdensbanken og IMF fulgt godt opp ved å kreve privatisering som vilkår for å gi økonomisk støtte. En god oversikt gis i en fersk rapport, «Down the Drain», som FIVAS har gitt ut sammen med World Development Movement (WDM) i Storbritannia.

PPIAF gir råd om hvordan privatisering kan gjennomføres og om hvordan nasjonale regelverk må endres for å få til privatisering. Mye av virksomheten kalles for «konsensusbygging». Motstanden mot vannforsyning i privat regi er mange steder så stor at det trengs langvarig innsats for å overbevise regjeringer, parlamenter, fagforeninger, sosiale organisasjoner og folk flest om at privatisering er bra. Det er den oppgaven som oppdragsgiverne, inkludert alle norske regjeringer fra 1999 til nå, har tildelt PPIAF.

Den rødgrønne regjeringen har satt spor etter seg før på dette området - og fått andre til å følge etter. I desember 2005 trakk regjeringen alle krav som Bondevik-regjeringen hadde stilt i GATS om fri markedsadgang til å drive med vannforsyning i u-land. Noen måneder seinere gjorde EU det samme. Det skjedde i forkant av de forhandlingene som skulle tvinge fattige land til å åpne seg for økt handel med tjenester ved at de gruppevis måtte forhandle med (langt sterkere) grupper av rike land.

Vannforsyning er ingen bagatell for EU. Av verdens ti største vannkonsern har ni konsern adresse i et EU-land. Det var derfor EU-kommisjonen i juni 2003 - innen rammen av GATS-forhandlingene - krevde at 72 land måtte åpne seg for full utenlandsk konkurranse når det gjelder å forsyne befolkningen med vann. De fleste av de 72 var u-land. Det var derfor heller ingen bagatell at EU vinteren 2006 ga opp en så aggressiv strategi.

Bakgrunnen var nok ikke bare at Norge fikk heltestatus i mange u-land og i solidaritetsmiljøer rundt om på kloden. Det bidro nok også at vannforsyning i fattige land var blitt et tveegga sverd for store vannkonsern. Rundt 1990 gikk de ut med store ord og rause løfter om hvordan de ville bringe billig og trygt vann fram til forbrukerne i sør - også til de fattigste. Halvannet tiår seinere sto de med en broket blanding av erfaringer. Det gikk bra der hvor de kunne overta opplegg som allerede på forhånd fungerte godt - og der de fattigste ikke bodde.

Samtidig var det alt for mange eksempler på det motsatte: på brutte løfter og på så dyr vannforsyning at de fattige måtte skaffe seg vann på andre og langt mer helsefarlige måter enn før.

Vannforsyning i privat regi frister derfor ikke u-land like mye som før. Det skulle Verdensbanken motvirke med privatiseringsfondet sitt. Alle regjeringer som trekker seg ut av dette fondet, gjør verden et lite hakk mer akseptabel.