Hjortens nytteverdi

Hjortestammen har nesten eksplodert på Vestlandet. Er det beite nok i utmarka til å fø en så tett hjortestamme, eller har hjorten blitt avhengig av innmarksbeite? Er dette en bærekraftig utvikling, og hvor trykker skoen for å få en større næringsmessig utnyttelse av hjorten?

Med 29.200 felte dyr i 2006 har hjorten blitt en god nummer to på lista over viltkjøttprodusenter i Norge, bare slått av elgen. Og mens elgavskytingen har stabilisert seg de siste 10 årene, har avskytningen av hjort økt årlig med over 1000 dyr i snitt. Fortsetter utviklingen, skytes det mer hjort enn elg om en 10 års tid. «Alle» vet at hjorten utnytter innmarka. Det har allerede vært mye fokus på hjortens skade på innmark. Men ingen har stilt det omvendte spørsmålet: Hvor viktig er innmarka for hjorten?

Spørsmålet er særlig aktuelt med tanke på de omfattende strukturerendringer som skjer i landbruket. Vi er i en fase med en betydelig nedgang i antall bruk, men selve dyrkingsarealet holdes for en stor del i produksjon av gjenværende bønder. Med endrede rammebetingelser, enten det skyldes WTO-avtaler eller andre årsaker, kan vi på sikt oppleve at mer og mer av dagens innmarksarealer går ut av produksjon. Hvilke konsekvenser vil en slik utvikling ha for hjorten og hjorteforvaltningen?

Norges Forskningsråd (AREAL-programmet) og Direktoratet for naturforvaltning (viltfondmidler) har nå bevilget et større beløp til et femårig prosjekt om «Utmark og innmark som basis for produksjon av hjort i Norge«. Prosjektet har nasjonal karakter: Alle de mer aktive forskningsmiljøer på hjort har gått sammen om et felles, stort prosjekt (UiO, NINA, BioForsk, Høgskolene i Telemark og Hedmark). Brukerorganisasjoner både på lokalt og nasjonalt nivå spiller en sentral rolle, både gjennom finansiering og gjennomføring av de lokale delprosjekter med merking av hjort, og for å spisse spørsmålene mot forvaltning - de vet hvor skoen trykker.

Vi skal studere arealbruk hos hjort i store deler av utbredelsesområdet; fra sør på Haugalandet, via Sogn og Fjordane og til et større prosjekt i Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag som startet i vinter. I tillegg har det vært merket hjort både i Telemark og Hedmark; om østlandshjorten vet vi lite. Felles for prosjektene er satsing på merking med GPS halsbånd; som gir tusenvis av posisjoner per individ gjennom hele året og til alle døgnets tider. Vi snakker om godt over 200 GPS-hjort. Merkingen vil blant annet gi svar på hvor viktig innmarka er for arealbruk og vektutvikling på individuelt nivå. Viktig er det også å øke forståelsen blant jegere om at man skyter på en felles ressurs, og at dyrenes arealbruk ikke følger administrative grenser for jaktvald eller kommuner.

Slaktevektene er på vei ned i mange områder, noe som mest sannsynlig skyldes økende beitekonkurranse, som en følge av økt bestandstetthet. Fokuset for overvåking er i dag på dyra. Vi har ingen kunnskaper om tilstanden til beitene i utmarka. For å vurdere om utviklingen i dag er økologisk bærekraftig, skal vi gjennomføre de første storskala beitetrykksevalueringene i hjorteland. Dette er ikke like enkelt som i elgskogen, siden hjorten beiter mer på gress og urter der tegn på beiting ikke er like synlig som på vedaktige planter. Kan romlig variasjon i hjortens bruk av vinterbeiteplanter av varierende smaklighet, fra rogn og osp, via blåbær til lite foretrukne planter som bjørk, kunne gi en indikasjon på generelt beitetrykk?

Hjort og hjortejakt representerer et potensial for en kommersiell utnyttelse. Kommersialisering av jakt klinger dårlig i mange norske ører. Mange får assosiasjoner til eksklusiv guiding av tyskere og andre rikfolk som ankommer i biler med sotede vindusglass. Dette markedet er sannsynligvis svært lite. Skal man nå fram i denne konkurransen skal produktet være utover det vanlige rent jaktmessig, og fulgt opp av profesjonell tilrettelegging. Langt mer interessant er det sannsynligvis å utvikle produkter rettet mot vanlige norske jegere.

Med dagens lønnsnivå og store interesse for jakt, er det klart et større marked for utleie av terreng for kortere eller lengre perioder, og med større eller mindre grad av tilrettelegging for jegere flest. Folk er travle, og tilgang på tjenester som slakting, transport av dyr og ettersøkshund er mange villige til å betale for. De vil kanskje også gjerne bli ferdig på 4-5 dager, og å slippe en ekstra tur for å skyte den siste kalven? Gjennom en spørreundersøkelse til medlemmer av Norges Skogeierforbund søker vi å finne ut mer om i hvilket omfang jaktrelaterte produkter er salgsvare per i dag, og eventuelt hvorfor dette potensialet ikke utnyttes i større grad. Blir man uglesett i bygda om man lar utenbygds ta over jakta? Eller er terrengene for små? Hvor trykker skoen?

Hjortejakt vil alene aldri kunne «redde bygdene». Men, som for mange andre utmarksnæringer, det kan bidra til at en eiendom totalt sett får en så lønnsom drift at videre bosetting er gunstig. Vårt håp er at prosjektet kan bidra til at en slik utvikling kan gjøres på en bærekraftig måte. Kanskje vil vi i framtiden bevisst dyrker hjortemat på innmarka, om det tradisjonelle landbruket står for fall?



Publisert tirsdag 29.05.2007 kl. 14:36 (sist endret tirsdag 29.05.2007 kl. 14:36)