Hvorfor norsk EPO-medlemskap?

Regjeringen har lagt frem et forslag om at Norge skal bli medlem av Den europeiske patentorganisasjonen - EPO. Det som mangler i dokumentene som nå er presentert for Næringskomiteen på Stortinget er en oversikt over hvilke norske interesser regjeringen mener at et EPO-medlemskap vil tjene.

EPO mottar og innvilger patentsøknader slik at det patentet som innvilges blir rettslig bindende for alle borgere i alle de landene som er medlemmer til systemet direkte. Beslutningen tas uten noen innblanding fra norske myndigheter i enkeltsaker. Dette innebærer at forvaltningsmyndighet overføres fra Norge til München.

Forslaget fra regjeringen synliggjør ikke hvilke fordeler Norge vil ha av et slikt medlemskap. Notatet peker på at «Ved tiltredelse til EPC (traktaten) vil norsk industri og næringsliv få en større tilvekst av gjeldende patenter å forholde seg til.» Dette innebærer at en oppfinner i Norge vil måtte lese og passe seg for å krenke flere eksklusive rettigheter. Videre heter det i notatet at «det antas at den økende tilveksten av patenter med rettsvirkning i Norge vil ha størst praktisk og økonomisk betydning for små og mellomstore bedrifter. Et økende antall patenter med virkning i Norge vil medføre økt konkurranse og derfor nødvendiggjøre behov for større innsikt og forståelse av patenter som et konkurransefremmende virkemiddel.» Det er vanskelig å forstå hvordan patenter er konkurransefremmende, siden et patent nettopp skaper en rett til å forby andre å bruke det patenterte. Notatet sier ikke noe mer om hvilke konsekvenser det vil ha for småbedrifter. For de fleste små og mellomstore bedrifter som driver forskning og utvikling, vil økt innsikt om patenter bety økte kostnader til advokater og til lisensiering.

Medlemskap «..vil kunne medføre behov for økt språkkompetanse hos de norske brukerne av patentsystemet.» Patenter på fransk eller tysk i tillegg til engelsk blir rettslig bindende i Norge. For de fleste små og mellomstore bedrifter innebærer det en stor kostnad å ha en fransktalende og en tysktalende jurist eller teknisk ansatt til å lese patenter. Det patentsøkeren sparer på å slippe oversettelse av patentet til norsk (eller engelsk) må småbedrifter og akademisk forskning betale for ved å øke sin språkkompetanse for å unngå å krenke patentene. De som tjener på et slik system er de som søker patent i mange land. Fordelen ved EPO-medlemskap vil tilfalle utenlandske selskaper. Kostnadene vil måtte bæres av de som vil drive forskning og utvikling i Norge. Dette kommenterer ikke regjeringen i sitt notat.

Regjeringen legger til grunn en nedgang på 80 prosent i norske patentsøknader med en tilsvarende nedgang for norske patentkontorer. Dette kan bety tapte arbeidsplasser i Norge. Videre antyder notatet en nedgang på cirka 20 millioner kroner i mindre inntekter til Norge fra innvilgede patenter. På samme tid anslås det å bli nesten tre ganger så mange nye patenter i Norge i året som medlem. Dette innebærer at norske oppfinnere må betale mer penger til utlandet i royalties og lisenser for bruk av ny teknologi og i avgift til EPO for å opprettholde patentene.

En norsk oppfinner kan allerede søke om europeisk patent i de 31 EPO-landene. Det er altså ikke noe argument for medlemskap at norske innovative miljøer skal ha bedre tilgang på patentbeskyttelse. For norske oppfinnere, industri og akademia kan det bli marginalt billigere og enklere å søke patent i hele Europa, men samtidig kan antallet patenter forventes å øke. Den marginal besparelsen blir derfor lett borte når man må kjenne til alle patentene for å unngå å krenke dem. Samtidig økes risikoen for flere rettssaker om krenkelse av patenter. Dette vil gagne patentadvokater, men det skaper ikke i seg selv mer forskning eller utvikling. Disse konsekvensene tar ikke notatet fra regjeringen opp. Et norsk medlemskap er derfor vanskelig å forklare med norske næringslivsinteresser.

Å flytte makten til å innvilge patenter fra Oslo til Munchen/EPO innebærer at Norge avgir forvaltningsrettslig suverenitet til en internasjonal medlemsorganisasjon. EPO vil få kompetanse til å endre rettsstillingen mellom norske selskaper og norske forskere. Dette er noe helt nytt i norsk forvaltningsrett. Ikke engang EØS-avtalen inneholder en så stor overføring av forvaltningskompetanse.

Grunnloven har regler for hvordan Stortinget og regjeringen skal gå frem for å melde Norge inn i internasjonale organisasjoner. Grunnlovens paragraf 93 oppstiller en regel som krever tre fjerdedeler av stemmene i Stortinget for å melde Norge inn i en organisasjon som skal overta makt fra en av statsmaktene. En innmelding i EPO er nettopp en slik avgivelse av kompetanse som paragrafen taler om.

Problemet fra et statsforfatningsperspektiv er at hvis Stortinget vedtar innmelding og avgivelse av suverenitet ved å bruk den enklere bestemmelsen i Grunnlovens paragraf 26 annet ledd (som bare krever alminnelig flertall 50 prosent i Stortinget), så kan dette skape en sedvane som kan gjøre det enklere neste gang for et lite flertall i Stortinget å avgi norsk forvaltningsmyndighet, lovgivnings- eller domsmyndighet til internasjonale organisasjoner. EU-motstandere på Stortinget er lite tjent med å skape en slik presedens siden det da neste gang blir vanskeligere å kreve behandling etter paragraf 93. Dette vil åpne for at et knapt flertall i Stortinget skal kunne overføre myndighet til andre internasjonale organisasjoner senere. Det kan reises spørsmål om det er i strid med Grunnloven å ikke bruke paragraf 93 som grunnlag for innmeldelse i EPO.

Næringsministeren må svare på hva han vil oppnå ved norsk medlemsskap i EPO - fordelene for norsk forskning og utvikling er ikke lette å få øye på i den utredningen som foreligger. Og uansett hvis Norge skal bli medlem må Stortinget vedta dette med tre fjerdedels flertall etter Grunnlovens paragraf 93.