Regional likestilling

Likestillings- og diskrimineringsombud Beate Gangås har blitt kritisert av blant annet Marie Simonsen i Dagbladet og av stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen, for å ha blitt utydelig og lite synlig etter omorganiseringen i fjor. Gangås viser til at hun har kommentert aktuelle saker i media, og at det å behandle enkeltsaker fører til endringer også for andre enn de vedtaket gjelder. Trettebergstuen og Simonsen etterlyser en offensiv pådriver i likestillingsarbeidet, mens Gangås påpeker at rollen som håndhever inngår i pådriverrollen. Kjønn, etnisitet, funksjonshemming, språk, religion, seksuell orientering og alder er ulike diskrimineringsgrunnlag. Likestillingsarbeid må derfor ofte finne sted i dette skjæringsfeltet.

Å være en aktiv pådriver er knyttet til inngående kjennskap til konkrete utfordringer og evnen til å fokusere. Verken etnisk diskriminering eller diskriminering på grunnlag av kjønn er storbyfenomen. Vi i distriktene opplever at vaktbikkje- og pådriverrollen hittil i stor grad har vært begrenset til sentrale områder av landet. Vi er derfor glade for at det regionale likestillingsarbeidet er et prioritert område for Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) og av flere fylkeskommuner. Dette innebærer en aksept for at regional kompetanse og tilstedeværelse i regionen er nødvendig i arbeidet med å fremme likestilling. Likestillings- og mangfoldsarbeid inngår i regionale og lokale utviklingsprosesser, slik det kommer til uttrykk i aktivitets- og redegjørelsesplikten, jamfør Likestillingsloven.

Det er nødvendig å styrke den regionale og lokale likestillingspolitikken. Arbeid for likestilling mellom kjønnene er ikke nytt. Det er produsert og gjennomført særskilte handlingsplaner for likestilling, «kvinnemeldinger», egne kapitler om likestilling og kjønnsperspektiv i både fylkesplaner og regionale utviklingsprogram. Kommuner og andre lokale og regionale aktører har gjort likeså.

Likevel går ikke arbeidet med likestilling fort framover. Fremdeles er 83 prosent av ordførerne menn. Blant topplederne er cirka 78 prosent menn. Norge har det mest kjønnsdelte arbeidsmarkedet i Vest-Europa, og kvinner tjener i gjennomsnitt 85 prosent av hva menn gjør. Kvinnene flytter også i størst utstrekning fra distriktene.

Det lokale og regionale likestillingsarbeidet utøves i stor grad gjennom likestillingsansvarlige hos fylkesmannen, i fylkeskommunen og i kommunene. Våre erfaringer med opplæring av fylkesmannsembetene, som har ansvar for å følge opp likestillingspolitikken, viser behov for mer arbeidskraftressurser, men også bedre kompetanse for å utføre likestillingsarbeid. I kommunene og fylkeskommunene er svært mange likestillingsutvalg nedlagt, og personalressurser til aktivt likestillingsarbeid er det få som har. Arbeidet med likestilling skyves ofte langt ned på prioriteringslista til saksbehandlere som sitter med mange andre oppgaver, og som kanskje mangler kunnskaper og faglig ekspertise og statistikk å støtte seg på. Det er lite fokus på likestillings- og mangfoldsspørsmål i mange små og mellomstore bedrifter. Samtidig ser vi store likestillingsutfordringer på en rekke samfunns- og politikkområder. Det er nødvendig med fornyet innsats og nye grep.

Regionalpolitikk med et kjønns- og likestillingsperspektiv handler om å bringe regionens likestillingsutfordringer inn i utviklingspolitikken. Det er særtrekkene i den enkelte region som må være basis for utforming av likestillingsstrategiene og tiltakene. I praksis betyr det at utformingen av politikken må gjøres med grunnlag i lokal kunnskap og i samspill med regionale og lokale aktører. Likestilling er resultat av handlinger.

Å regionalisere likestillingsarbeidet er helt nødvendig for å kunne gjennomføre den nasjonale likestillingspolitikken. Det krever en pådriver og kompetansetilbyder som kjenner regionens utfordringer, som inngår i nettverk med utviklingsaktører og som er der det skjer. Statskonsult påpekte også i sin evaluering av det tidligere Likestillingssenteret et behov for et regionalt likestillingsapparat. I 2003 uttrykker FNs Kvinnekommisjons overvåkingsorgan en bekymring rundt mangelen av et desentralisert apparat i Norge.

Regjeringen har som overordna mål i distrikts- og regionalpolitikken å legge til rette for likeverdige levekår i hele landet og opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.

Lave fødselstall, unge menneskers utflytting og forgubbing av småsamfunn må analyseres ut fra et kjønnsperspektiv. Likestilling betyr likeverdige menneskelige utviklingsmuligheter for alle. Når søkelyset settes på levekår i distrikts- og regionalpolitikken, må konsekvensen bli at likestilling settes som et selvstendig mål og ikke et middel for å nå andre mål. Da er det for eksempel nødvendig å finne fram til hvilke preferanser kvinner og menn har til det gode liv; for eksempel arbeidsliv og karriere, fritids- og kulturtilbud og deltakelse i politikk.

I Soria Moria-erklæringen uttrykte regjeringen sterk vilje til å arbeide med å skape full likestilling. For å få dette til i praksis må det satses i form av god organisering både regionalt og sentralt. Dette krever et desentralisert likestillingsapparat over hele landet. I tillegg må det bevilges tilstrekkelig med penger for å få til levedyktige sentra som besitter kjønns- og likestillingskompetanse og kunnskap om lokale utfordringer. Slike sentre må peke på utfordringer, identifisere barrierer og bidra til endring. På denne måten kan pådriverrollen revitaliseres, og det kan bli fart på likestillingsarbeidet i Norge.



Publisert torsdag 08.03.2007 kl. 07:22 (Sist endret torsdag 08.03.2007 kl. 08:43)