Ringerikspotet fra hele landet

For 10 årsiden måtte man til spesialbutikk for å kjøpe noe annet enn poteter, en sekkebetegnelse på et produkt de fleste spiser kokt til middag. I dag er posene med Gulløye, Fjellmandel og Ringerikspotet kjent og tilgjengelig i dagligvarekjedene. Ringerikspotet selges i hele hovedstaden, men det betyr ikke at en Ringerikspotet fra ICA kommer fra samme sted som en fra Meny. I snart 100 år har Ringerikspoteter vært dyrket også på Hadeland og Hamar. Dette blir også mulig i fremtiden, nå som Landbruks- og matdepartementet (LMD) har avslått Ringerikspotet BAs søknad om «Beskyttet opprinnelsesbetegnelse» (BOB). Hvorfor har denne saken vært så vanskelig? Hvilke implikasjoner kan vedtaket få? Hvilken rolle har forbrukerne hatt, og hvilke konsekvenser får vedtaket for dem?

Ringerikspotetens saksmappe har vært på en lang ferd i forvaltningen. Søknaden fra produsenter på Ringerike ble mottatt av Matmerk i april 2003. Forskriftsutkast ble sendt på høring i mars 2004. Etter positiv innstilling fra Matmerk, ble saken unntatt offentlighet, og Mattilsynet avslo søknaden i januar 2006. Vedtaket ble anket til LMD hvor det endelige avslaget er datert onsdag forrige uke.

Mattilsynet ga avslag fordi Ringerikspotet falt utenfor merkeordningens kriterier. Argumentet som sier at det ikke foreligger sterke nok bånd mellom Ringerikspotetens spesielle kvalitet og det geografiske miljø på Ringerike, ble tilbakevist i LMDs vedtak. Den andre avslagsbegrunnelsen, at Ringerikspotet er en plantesort og har blitt en fellesbetegnelse for næringsmiddelet, har blitt grundig drøftet av LMD, og ligger til grunn for det endelige avslaget. Til tross for at BOB ordningen bygger direkte på en EU-forordning (EU 2081/92), valgte LMD i dette tilfellet å se bort fra EUs praksis, hvor sortsnavn som ikke er registrert i en offisiell sortsliste kan beskyttes, forutsatt at øvrige vilkår er oppfylt. Ringerikspotet er per i dag ikke registrert i Norsk offisiell sortsliste. LMD anerkjenner likevel Ringerikspotet som sort, på bakgrunn av et utvalg høringsuttalelser. LMD avslo søknaden videre med den begrunnelse at betegnelsen Ringerikspotet kan forveksles med navnet på plantesorten Ringerikspotet, og derfor kan offentligheten med hensyn til næringsmidlets virkelige opprinnelse, dersom betegnelsen gis beskyttelse.

I et forbrukerperspektiv er vedtaket både villedende og veiledende. Villedende, fordi betegnelsen referer til et geografisk område som mange forbrukere allerede assosierer med poteten. Veiledende, fordi beslutningen klargjør for forbrukerne at Ringerikspotet nå er offisielt anerkjent som sort, og derfor kan dyrkes andre steder enn på Ringerike.

I tillegg til de to rent formelle avslagsgrunner, ga statsråd Riis-Johansen et ytterligere argument for avslaget: «Jeg ønsker ikke at det gis enerett til dyrking av en sort til personer bosatt innenfor et geografisk område. En slik enerett kan i realiteten sammenlignes med å gi patent på sorten til denne gruppen.» Gjennom dette utsagnet blir en dobbelthet ved håndhevingen av forskriften tydelig. Dobbeltheten oppstår i skjæringspunktet mellom næringsutvikling og juss og mellom politikkutforming og forvaltning. Etableringen av forskriften er politisk motivert for å beskytte mangfold og fremme næringsutvikling og verdiskapning, men i juridisk forstand setter forskriften også klare grenser. Det hadde vært klart uriktig å ekskludere seriøse produsenter fra å selge sine poteter som Ringerikspotet i fremtiden, men samtidig er visse begrensninger for produsenter utenfor et opprinnelsesområde kjernen i BOB-merkeordningen. Spenningen understrekker at forskriften, opprinnelig bygd på EUs forordning, kanskje ikke er tilstrekkelig tilpasset norske forhold — ennå?

Forbrukerne har, kanskje uten å vite det selv spilt en betydelig rolle i denne saken. For det første bygger innføringen av beskyttede betegnelser på en tro om at norske forbrukere blir mer og mer interessert i produkter med opprinnelse og tradisjon. Hvorvidt dette medfører riktighet eller ikke, er fortsatt uavklart. Det kan selvfølgelig være en fordel for forbrukere å kunne se at et produkt tilfredsstiller noen bestemte kvalitetskrav, ut fra et enkelt tegn. I den forstand, kan BOB fungere som opplysning og bidra til økt kunnskap om spesielle produkter. Det er likevel viktig å merke seg at ferske tall fra Frankrike, hvor ordningen har vært etablert i snart 100 år viser at det kun er cirka 12 prosent av forbrukerne som kjenner merket.

Den største innvirkningen på saken om Ringerikspoteten hadde forbrukerne allerede på begynnelsen av 1900-tallet. Da begynte man i Oslo å omtale denne poteten som Ringerikspotet, fordi det i hovedsak var bønder fra Ringerike som solgte den. Poteten ble videre klassifisert som egen sort under dette navnet, heller enn å bli solgt som Aabler eller Røde ringeriks, slik den tidligere har blitt betegnet. Forbrukernes tidligere omfavnelse og navngiving av et produkt fikk altså uintenderte konsekvenser nå, nesten 100 år senere. Men også i dag påvirker forbrukerne Ringerikspotetens utvikling, uten hensyn til statlige vedtak. Når rikets største potetgrossist mener at forbrukerne helst vil ha Ringerikspotet fra Ringerike, kan dette bli en utfordring for produsenter med feil «sorts»adresse.

Ringerikspotet fra Ringerike fikk ingen beskyttelse. Hva nå? Forbrukere og andre har latt seg forføre av medias fokusering på produktet, og Ringerikspotet BA selger mer enn noen gang. Skal ordningen revideres, slik at produktet blir beskyttet med den betegnelsen som forbrukerne kjenner igjen? Skal Ringerikspotet søke på nytt med ny betegnelse, slik Matmerk foreslår? Skal alle produsentene alliere seg i en ny felles søknad? Osten Pélardon i Frankrike er et eksempel på det sistnevnte. Produsenter fra nabosteder utenfor det opprinnelige geografiske området ble inkludert i et allerede etablert arbeid om BOB, og produsentene arbeider nå i felleskap om samme produkt. Eller hva om alle produsenter forenes utenom ordningen og jobber mot bedre kvalitet på Ringerikspotet, uavhengig av produksjonssted? Her kan merkeordningen Plantearven være et alternativ, hvor målet er å opprettholde bruken av norske kulturplanter ved at så mange som mulig produserer dem.

Merkeordningen Beskyttede betegnelser og BOB er preget av sammensatte og spenningsfylte intensjoner, rammer og implikasjoner. Balansegangen mellom å være et virkemiddel for næringsutvikling og verdiskapning, samtidig som man rent juridisk forholder seg til en forskrift, er en utfordring. Overstyrer næringsutviklingen det juridiske, kan ordningen miste troverdighet, og kanskje oppslutning. Overskygger jussen næringsutviklingen, kan merkeordningen oppfattes som tungrodd og meningsløs for både produsenter og forbrukere.



Publisert fredag 10.11.2006 kl. 07:34 (sist endret fredag 10.11.2006 kl. 07:34)