Det logiske utgangspunkt for en dyptgripende reform i offentlig sektor bør logisk sett være at viktige samfunnsmessige mål eller oppgaver skal realiseres. Deretter ser man etter virkemidler som kan gi det ønskede resultat. En slik fremgangsmåte bør vel også gjelde en eventuell reform i fylkes- eller regioninndelingen

Sett fra et overordnet nasjonalt synspunkt er region- eller fylkesinndelingen bare et virkemiddel. Når det gjelder regionreformen synes en del å mene at virkemiddelbruken allerede er klar, slik at antall fylker/regioner må reduseres kraftig for eksempel en halvering fra 18 til 9.

Begrunnelsen eller målet for en slik drastisk reform mangler imidlertid. For regionreformen leter man febrilsk etter «nye store oppgaver» som kan overføres fra staten til regionene. Utgangspunktet burde ha vært at man har viktige statlige oppgaver, som kunne desentraliseres fordi det er ønskelig med mer regionaltilpassede løsninger.

Den eneste store oppgave som peker seg ut er sykehusene, men de er forholdsvis nylig gjort statlige, slik at en slik reversering foreløpig ikke er aktuell. Forslaget om en regionreform lider altså under en akutt mangel på begrunnelse.

Fastleggelse av virkemiddel før fastleggelse av mål gjaldt også forslagene om kommunesammenslutninger. Noen trodde at man kunne spare betydelige beløp ved å slå sammen særlig mindre kommuner. De foreløpige erfaringer med frivillige sammenslutninger av mindre kommuner synes klart å ha vist at så ikke er tilfelle. Kommunaldepartementet under Erna Solberg endret derfor gradvis begrunnelsen for sammenslutninger fra kostnadsbesparelser til hensynet til fagmiljø, administrative stordriftsfordeler og lignende. Heller ikke slike begrunnelser holder mål hvis man foretar nærmere undersøkelser. Christiansen-utvalget foreslo i sin tid at kommunesammenslutninger skulle baseres på nytte-kostnadsanalyser, se NOU 1992:15 Kommune- og fylkesinndelingen i et Norge i forandring. Det betyr at gevinstene ved det enkelte sammenslutningsalternativ må veies mot sammenslutningskostnadene og utfallet i en fullstendig samfunnsmessig lønnsomhetsvurdering er langt fra opplagt.

Hva ligger bak et forslag om en drastisk reduksjon i antall fylker, når vanlig logikk ikke synes å komme til anvendelse. Jeg peker her på tre hovedmuligheter. For det første, rent geografiske spekulasjoner om hvilke landområder som geografisk sett hører sammen. Det er i utgangspunktet en misforståelse. Fylkene er primært en ansamling av mennesker, som skal samarbeide med hverandre. I en del fylker er motsetningene ofte sterkest innen områder med navnelikhet som Agder og Trøndelag. Andre steder som Nord-Norge er avstandene enorme.

For det annet, det er hevdet at regionreformen vil gi betydelige positive effekter for nærings- og arbeidsliv. Det er vel høyst tvilsomt. En reduksjon fra 18 fylkeshovedsteder til omlag 9 regionhovedsteder vil åpenbart ha en betydelig sentraliseringseffekt. 9 nåværende fylkeshovedsteder vil derved miste sine oppgaver. Dette vil forplante seg til «det sivile samfunn», en rekke landsdekkende organisasjoner, politiske partier og så videre som gjerne har en fylkesvis inndeling. Ved en regionreform vil det være naturlig å gå over til en regioninndeling.

For det tredje, den antagelig viktigst men uuttalte årsak til interessen for regionreformen er byenes innlemmelse i fylkeskommunene så sent som i 1964. Det førte til at byene mistet makt, spesielt i forbindelse med sykehus og videregående skoler. Etterhvert som fylkeskommunene ble demokratisert og fylkesmennene mistet mye av sin makt ble dette forholdsvis åpenbart. Reversering av denne maktfordelingsreform kan ut fra demokratiske idealer ikke skje ved at byene tas ut av fylkeskommunene. Byene kan derimot gjenvinne sin makt ved å avvikle det fylkeskommunale forvaltningsnivå. Det bør derfor ikke overraske noen at politiske partier, som fortrinnsvis får høy tilslutning i byer er negative til fylkeskommunen og endog kan ha programfestet avskaffelse av fylkeskommunene. Avskaffelse av fylkeskommunen betyr at folkevalgt styring på fylkes-/regionnivå erstattes av et statsbyråkrati under fylkesmannens ledelse. Det er egnet til forundring at det er politiske partier som gjerne vil fremstå som talsmenn for liberale idealer og endog et parti med såkalte verdikonservative synspunkter, som har slike synspunkter.

Det er bare ett land i den vestlige verden som synes å mangle et demokratisk mellom nivå mellom stat og kommune. Det er Finland, som har alternative løsninger. Ut fra et demokratisk perspektiv er det fylkesmannens embete som bør avskaffes slik som i Danmark.

Store regioner uten viktige oppgaver for folkevalgte på det regionale nivå vil fremstå som «supperåd», som vil være modne for nedleggelse.

Regionreformen bør ikke være noen hastverksreform, slik som reformene blant annet innen sykehussektoren og politiet. Man bør bruke tid på å undersøke de ulike konsekvenser av en slik reform. Sykehusreformen viser at det er vanskelig å reversere lite gjennomtenkte reformer.

Dette betyr at hvert enkelt forslag om fylkessammenslutninger bør gjøres til gjenstand for grundige analyser. Det vil si fullstendige nytte-kostnadsanalyser av alle relevante samfunnsmessige virkninger av hvert enkelt sammenslutningsalternativ. Det gjelder ikke minst de distriktspolitiske konsekvenser Hvor sterk blir sentraliseringseffektene?

En regionreform blir først komplett når de nye regioner også er «valgkretser» for Stortingsvalg. Et hovedspørsmål blir da hvorledes det vil påvirke Stortingets politiske sammensetning.