Til høsten kommer stortingsmeldingen som følger opp Regjeringens ambisjoner om et fornyet og styrket regionalt forvaltningsnivå. Regionreformen skal bli en desentraliseringsreform hvor statlig direktoratmakt flyttes over til folkevalgte beslutningstakere i regionene. Våre nær 40 direktorater styrer i dag regionalpolitikken på viktige områder som samferdsel, helse, næringsutvikling, naturforvaltning, utdanning og forskning. I tillegg kommer Fylkesmannens avdelinger, spesielt landbruks- og miljøavdelingene, som hører naturlig hjemme under regional folkevalgt styring.

Regionnivåets viktigste oppgave er å være motor i det regionale utviklingsarbeidet. En dynamisk næringsutvikling forutsetter ikke bare tilgang til kapital og gode ideer. Samferdsel, bredbånd, utdanningstilbud, forskningsmiljøer er alt sammen nødvendige elementer i livskraftige arbeids- og næringsregioner. Politikernes oppgave er å legge til rette for at disse miljøene finnes regionalt og at de trekker sammen i ambisjonene om å bygge samfunn over hele landet som gir innbyggerne framtidsmuligheter. Dette krever statlige rammevilkår som stimulerer vekstpotensialet regionalt, men iverksettingen må skje regionalt under lokal styring. Oslo, Rogaland, Oppland og Troms har ulike utfordringer og ulike muligheter.

Dagens fylker er bare en av mange aktører i det regionale utviklingsarbeidet. Fylkespolitikerne får nok være med å tegne kart gjennom fylkesplanen, regionale utviklingsprogram og lignende. Men det er Vegdirektoratet, Jernbaneverket, Innovasjon Norge, statlige høgskoler og forskningsmiljøer som sitter på verktøyet. Og dessverre, det er ikke alltid «mureren», «snekkeren» og «taktekkeren» fra disse etatene bygger på samme tomta. Dette skal vi bort fra!

Sjelden er en reform utredet så grundig som regionreformen. Bare de siste fem årene har tre statlige utvalg konkludert med behov for en styringsreform som desentraliserer statlig makt til et styrket regionalt forvaltningsnivå. Konklusjonene i Oppgavefordelingsutvalget, Planlovutvalget og Distriktskommisjonene var ganske like. Men maktoverføring smerter, spesielt hos den som må avgi. Staten har vært en effektiv propp mot å komme videre. Statlige direktorat argumenter for sine sektorhensyn og har så langt vunnet gehør i Regjering og Storting. Det er dessuten gjennomført en regionalisering hvor grensene er systematisk ulik mellom de ulike etatene. Vegdirektoratet har andre grenser enn helseregionene og ingen av dem følger lenger fylkesgrensene. Regionreformen bli sjølsagt vanskeligere, ikke lettere, av slikt.

I løpet av våren har regjeringspartiene gjennomført et rådslag i kommuner og fylker. Jeg har sjøl deltatt på flere møter med lokalpolitikere i eget parti, mens også fellesmøter hvor Aps, Sps og SVs lokalpolitikere fra kommunene har satt hverandre stevne. Mitt inntrykk er at kommunepolitikerne er svært positive til en styringsreform. De opplever blant annet rolledelingen mellom fylkeskommunen og fylkesmannen som problematisk og de mener den regionale styringen over samferdselspolitikken og de offentlige næringsvirkemidlene er for svake. Så er de også enige om at vi ikke må få en reform som svekker kommunene til fordel for de nye regionene. Noen er nervøse for at nye regioner er første skritt mot en ny kommuneinndelingsreform.

Kommunenes nervøsitet er til å forstå. Høyre ønsker en sterk reduksjon av antallet kommuner. Arbeiderpartiet har tidligere uttrykt ønske om 5-7 regioner kombinert med færre kommuner. En sterk endring av kommunestrukturen vil utvilsomt svekke grunnlaget for vår spredte bosetting. Derfor var det viktig for Senterpartiet å få nedfelt i regjeringserklæringen at endringer i kommunestrukturen skal være basert på frivillighet. Men de mest nervøse er redd for at endringer regionalt i neste omgang blir brukt til å presse fram endringer lokalt. Skjer det ikke noe med fylkene, vil også kommunene få være i fred, er tanken. En så defensiv strategi vil straffe seg. Får vi ikke en regionreform i denne stortingsperioden, har vi lagt grunnlaget for at sentraliseringskreftene kommer sterkt tilbake i neste periode.

Med Senterpartiet i førersetet for regionreformen, er vi sikret at ambisjonen om en desentraliseringsreform ikke blir glemt. Vi er sikret at enkeltes visjoner om 5 til 7 regioner ikke vinner fram og at eventuelle kommunesammenslutninger bare skal skje når det er ønsket lokalt. Det er også viktig å understreke at vi ikke ønsker å svekke nasjonalstaten ansvar for likeverdige levekår i hele landet. Vi ønsker ikke nye regioner som en variant av andre lands forbundsstater eller kantoner med lovgivende myndighet. Men vi har store ambisjoner om å bruke den kunnskap og kreativitet som finnes godt fordelt rundt om i landet, i den regionale utviklingen. Sterke, folkestyrte regioner, er viktig for oss som vil at hele landet skal ta del i nasjonens vekst og utvikling.