Kulturene skulle ikke kollidere. De skulle heller lære av hverandre, sa Kofi Annan i et fjernsynsintervju forleden. Men i likhet med de fleste andre politiske og diplomatiske topper er også FNs generalsekretær kommet for sent på banen til å hindre det 21.århundrets store kulturkonflikt.
Kampen utkjempes mellom religion og ytringsfrihet, mellom islam og menneskerettigheter, som om det handlet om middelalder og opplysningstid. Og for mange mennesker er det nettopp slik: En helt ny og tidløs krise som har brakt dansker og nordmenn i det ytterst ubehagelige og farlige sentrum for et religiøst opprør . Tolv tegninger av profeten Muhammed har gjort mer skade i internasjonal politikk enn århundres motsetning mellom rike og fattige, mellom øst og vest og mellom sør og nord. Islam og profeten er havnet på toppen av det hele. Som en av Danmarks biskoper sa det: Det var som å kaste en håndgranat inn i et rom hvor det befant seg en atombombe.
Men det er altså ytringsfriheten som har stått for hugg i angrepene mot Morgenavisen Jyllandsposten, det kristelige norske ukebladet Magazinet og de tolv famøse tegningene av profeten Muhammed.
Nordmenn sperret øynene opp straks før helga. Da kom integrasjonsminister Bjarne Håkon Hansen ut fra kontoret i regjeringsbygget med den plagede redaktør Vebjørn Selbekk som messet fram en innøvet unnskyldning og fikk offentlig syndsforlatelse av Mohammed Hamdan, lederen av Islamsk råd. I noen sekunder var ytringsfriheten bare tommer fra et statlig inngrep, men slapp muligens unna med skrekken og tommeskruen til statsråden.
Verre gikk det til i Sverige. Der grep etterretningstjenesten Säpo inn og tvang det høyrenasjonalistiske partiet Sverigedemokratene til å lukke hjemmesiden med de tolv tegningene av profeten.
Dermed er det Danmark som kommer ut av tevlingen som nordisk mester i ytringsfrihet. Statsminister Anders Fogh Ramussen nekter å be om unnskyldning for noe han ikke har gjort. Tegningene av profetens ansikt er Morgenavisen Jyllandspostens ansvar og kan ikke henges på en stat som er ytringfrihetens høye beskytter. Så er det også danskene som har betalt den høyeste prisen i form av boikott av danske varer, ødelagte ambassadebygninger og brente Dannebrog.
Danskene er vant med å bli utskjelt for en streng innvandringspolitikkk og en dårlig integrasjon. Men det er lang vei fra en hatsk tone i innvandringsdebatten til selv å bli målområde for et brennende, internasjonalt hat. Resultatet er store bevegelser i den danske velgermasse. Velgerne flykter fra de uklare stemmene til Socialdemokraterne over til de klare røstene i det innvandrer-fiendtlige Dansk Folkeparti med Pia Kjærsgaard som frontfigur.
Men ytringsfriheten er til for begge sider. I Danmark luktet det svovel av fredagsbønnen, da imamen Abu Laban kaldte sin mer moderate muslimske landsmann Nasser Khader og hans tilhengere for «rotter».
Kulturkampen handler om ytringer, religiøse symboler og å bli forstått i en verden der tekstmeldinger, internett, fjernsyn og radio sprenger alle grenser. Ikke desto mindre har ytringsfriheten allerede avgitt sine offer. For noen dager siden ba Morgenavisen Jyllandspostens sjefredaktør om unnskyldning for å ha krenket muslimene uten at det mildnet de såre sinn. Noen dager senere sendte sjefredaktør Carsten Juste sin standhaftige kulturredaktør Fleming Rose på tvungen vinterferie fordi han hadde truet med å offentliggjøre blasfemiske bilder av kristendommen og zionismen i et fortvilet forsøk på religiøs balansegang i karrikaturene.
Som en innsender skrev i den samme avisa: Verdens folk har flere guder, men bare en fanden.
«Derfor er det viktig at vår felles djevel ikke blir foret med flere misforståelser».
Det er så sant, så sant som det er sagt, bortsett fra at misforståelsene er til på begge sider. Normalt skulle folk få seg en god latter av et grisetryne som urettmessig blandet seg med Muhammed-karrikaturene og fikk flere muslimer til å rase. Men som det også het i Jyllandspostens rettelse - «Grisetrynet forestilte ikke den franske EU-kommissær Jacques Barrot, men en fransk bilmekaniker som deltok i en lokal grisefest».
Men det meste er bittert gravalvor, folkelig frykt og et globalt oppgjør om verdier. For vestens folk er den muslimske verden en ny erfaring. Den viser hvor dypt religionen stikker og hvor voldelig den kan være på den fundamentalistiske arena. På den annen side ytringsfriheten som fanesak og provokatør. Uten frie ytringer heller ingen barrikader for fall.
Hvor går ytringsfrihetens grenser når beklagelsene er sagt og tilbaketogene har brakt ro i de opprørte sinn? Det vet vi først når neste tabu skal stormes.
Politikere og diplomater tolker fredagsbønnene som de analyser talene til verdens ledere. Muligens dunster kulturkampen bort av seg selv eller blir avløst av en annen internasjonal krise. Kanskje går den videre og etterlater seg et nytt sår mellom troende og vantro, mellom ytringer og blasfemi, som en dansk mediekritiker skrev i en gravskrift over Muhammed-balladen: «Her hviler menneskeheten. Hver og en holdt på sitt. Men det var satans godt TV så lenge det varte».
Publisert onsdag 15.02.2006 kl. 07:32 (Sist endret onsdag 15.02.2006 kl. 07:38)
Siste innenriks
