Kronikk

Knut Korsæth

KS-lederen Halvdan Skards kronikk i flere av riksavisene gir grunnlag for noen oppfølgende synspunkter om vi fortsatt trenger tre forvaltningsnivåer i Norge.

For vel tretti år siden (1975) drøftet Stortinget Bratteli-regjeringens stortingsmelding om «Mål og retningslinjer for reformer i lokalforvaltningen».

Saksordføreren for kommunalkomiteens innstilling sa da blant annet følgende:

«Vi er nå kommet til et punkt der det er riktig og nødvendig å foreta forandringer i det bestående styringsverk.

Ett av hovedmålene for disse forandringer er å styrke de folkevalgtes innflytelse på de mange avgjørelser som i et moderne samfunn må tas på vegne av oss alle. Men vi må ikke gå så langt at selve beslutningsprosessen smuldrer opp, og at ansvaret pulveriseres. Det vil være den sikreste måte å undergrave demokratiet på.

Et annet hovedmål er å desentralisere avgjørelser og myndighet så langt det er tjenlig og mulig.

Et tredje hovedmål er å få til en saksbehandling som er så enkel som mulig, og som kan føre til at sakene blir raskere avgjort enn tilfellet er i dag. Folk aksepterer ganske enkelt ikke lenger den tungrodde, omstendelige og tidkrevende saksbehandling som vi i dag har i mange offentlige organer.»

I den etterfølgende debatt ble det blant annet understreket at arbeidsdelingen mellom stat, fylkeskommune og kommuner ikke kunne fastlegges en gang for alle, siden ingen er gitt å ha skråsikre oppfatninger om hva som vil være riktig arbeidsdeling om 10 eller 20 år framover. Følgende prinsipper og hovedretningslinjer ble likevel skissert og trukket opp:

- Arbeidsoppgaver og beslutningsmyndighet må legges til lokale folkevalgte organer så langt det er forsvarlig.

- Endringer i arbeidsdelingen bør først og fremst skje ved å overføre oppgaver fra staten til fylkeskommunene.

- Det må tas sikte på å flytte statlige forvaltningsfunksjoner ut fra departementene og til den desentraliserte statsadministrasjon.

Ble så intensjonene fra 1975-vedtakene fulgt opp?

Svarene vil trolig variere alt etter hvem som blir spurt.

Kommunene og fylkeskommunene mener nok at den regionale statsforvaltningen er blitt styrket og at de folkevalgte organ på kommune- og fylkesplanet ikke har fått den rollen som ble forespeilet dem for tretti år siden.

Til tross for en stadig økende sentralisering med det resultat at omlag 70 prosent av den norske befolkning i dag bor i byer eller bynære områder, har ikke Stortinget hatt politisk mot nok til å gå inn i de åpenbare problem som blant annet veksten i den offentlige administrasjon har ført til.

Regjeringen Bondevik I oppnevnte derfor i juni 1998 «Oppgavefordelingsutvalget» med mandat å evaluere og vurdere ansvars-, oppgave- og funksjonsfordelingen regionalt og lokalt. I tillegg skulle fylkeskommunen vurderes spesielt og dens demokratiske dimensjonen.

I februar 2000 ble mandatet utvidet til også å omfatte storfylker.

Etter omfattende høringer, drøftinger i Stoltenberg-regjeringen, i Stortinget og i Bondevik II -regjeringen, venter vi fortsatt på en skikkelig og gjennomgripende avklaring. Kanskje kan den komme som et resultat av erklæringen fra Soria Moria hvor samarbeidspartiene blant annet uttaler:

«Det skal være tre folkevalgte forvaltningsnivåer i Norge. Et fornyet og styrket forvaltningsnivå skal etableres.

Regionnivået skal være den sentrale aktør for regional utvikling. En regionreform forutsetter at det først avklares hvilke oppgaver, myndighet og ansvar fra staten som overføres til regionene, og at regionene sikres en finansiering som svarer til oppgavene. Regjeringen vil gjennomføre en utredning av hvilke oppgaver som skal desentraliseres og hvordan en samtidig omorganisering av fylkesmannsembetene kan gjennomføres. Noen av dagens fylkeskommuner er for små for disse oppgavene, og vi trenger derfor større regioner. Inndelingen i regioner må ta hensyn til avstander og identitet, og skje i en prosess der både kommunene og dagens fylkeskommuner deltar. Regjeringen tar sikte på at dette arbeidet skal være fullført og framlagt for Stortinget slik at reformen kan iverksettes senest 1. januar 2010.»

Tidligere fylkesrådmann i Oppland fylkeskommune,Tor Berge, og jeg i egenskap av fylkesmann, hadde flere ideer om hvordan et best mulig samarbeid på fylkesnivået burde utvikles, gitt at det fortsatt skulle være tre folkevalgte forvaltningsnivåer.

Vi så for oss at fylkesplanarbeidet ble ytterligere vektlagt, og at den godkjente fylkesplanen skulle være retningsgivende for så vel den fylkeskommunale som den regionale statsforvaltningen. I praksis ville det bety at fylkesrådmannen forberedte fylkeskommunale sakene for fylkestinget og fylkesmannen gjorde det samme forarbeidet for saker fra den regionale statsforvaltningen. Forslaget ble imidlertid ikke fulgt opp siden departementene ikke uten videre ville gi fra seg makt for fylkesplanperioden, og de viste spesielt til at staten ikke har et langtidsbudsjett som kommunene og fylkeskommunene vedtar for fireårsperioden.

Det hadde vært av stor interesse om enkelte fylkeskommuner og den regionale statsforvaltning tok opp igjen forslagene og bearbeidet disse før man gikk inn i regiondrøftingene som nevnes i regjeringserklæringen.

Med konstruktiv vilje fra begge hold vil trolig ressursene kunne bli enda bedre utnyttet. Fylkespolitikerne ville også få en langt mer utfordrene rolle.

Hvorfor ikke prøve på nytt?

Knut Korsæth er tidligere fylkesmann i Oppland

Vårt forslag ble ikke fulgt opp siden departementene ikke ville gi fra seg makt