Med lov skal kulturarven sikres

Det frivillige kulturminnevern har alltid stått sterkt i Norge.

I dag, nøyaktig 100 år etter at den første kulturminneloven ble undertegnet i Stortinget 13. juli 1905, er mer enn 185.000 nordmenn organisert i slikt arbeid. Historielaget er blitt den nye møteplassen der folk samles, holdninger skapes og kunnskap deles.

Interessen for antikvarisk arbeid ble tidlig erkjent, ikke minst i Tyskland og Frankrike, der foreninger som Königlich Sächsischen Alterthums-Vereins i Dresden innså at en bred folkelig forankring var nødvendig om deres omfattende vernearbeid skulle lykkes.

Også i Norge er det i årenes løp gjort mange forsøk på å fange opp det kulturhistoriske engasjement og den kunnskap som finnes i lokalmiljøene. Ansatsen til en slik innfallsvinkel finner vi hos maleren I. C. Dahl (1788-1857). Dahl var medlem av Dresdnerforeningen og spilte en vesentlig rolle for Fortidsminneforeningens etablering i 1844 og utformingen av dens program. Allerede i starten hadde Fortidsminneforeningen derfor en medlemsmasse som både i sosialt, yrkesmessig og geografisk henseende den gang ble oppfattet som representativt for landets samlede befolkning.

Hans Th. Winther ved Tromsø Museum erfarte et halvt sekel senere nytten av å ha lokalbefolkningen med på laget. Etter sine reiser i Nordland og Troms i årene 1874 og 1875 kunne han konstatere at antall tilsendte gjenstandsfunn og nye opplysninger om fortidsminner steg markant. I tillegg hadde reisene skapt et nettverk av lokale kjentmenn som deretter jevnlig rapporterte om sine nye observasjoner. Denne interessen burde kanaliseres inn til kulturminnevernets beste, mente tidligere riksantikvar Harry Fett, og så for seg et «hjembygdsvern», basert på frivillighet og organisert gjennom Fortidsminneforeningen. Dette så han på som en kamp «mot alt det nedbrytende i vor kultur».

En tillitsmannsordning var forsøkt etablert av foreningens Bergensavdeling allerede i 1870-årene. Da saken kom opp igjen i 1913 var begrunnelsen for en tillitsmannsordning todelt: Dels viste tyske og franske forbilder at ordningen ga gode resultater, dels hadde foreningen små muligheter til drive et effektivt kulturminnevern på grunn av lange avstander og spredt befolkning. Erfaring tydet dessuten på at det allerede var et folkelig engasjement rundt om i bygdene som burde utnyttes til sakens beste.

Kulturminneforvaltning er i stor grad forbundet med følelser og overskudd. I Norge har vi rikelig av begge deler. Derfor har vi også et stort lokalt engasjement for kulturminner og kulturhistorie. Ingen steder har Carl Grimbergs «Menneskenes liv og historie»solgt så godt som i Norge, og lokalhistorisk litteratur trykkes i stadig større opplag. Interessen for antikviteter, spesielt bondeantikviteter, er jevnt høy mens slektsgransking går som en farsott over hele landet.

I løpet av Kulturminneåret i 1997 ble det under mottoet «Forankring fryder»avviklet om lag 5000 arrangementer. Av dem var Kulturminnestafetten det mest ambisiøse. 431 kommuner valgte sitt kulturminne som de siden forpliktet seg til å ta vare på. Bredden i kommunenes valg gikk fra klokkergården på Nesna og Sliradammen i Andebu til gamle ord og uttrykk i Tinn og fotosamling i Sande.

I stortingsmeldingen om kulturminner som nylig ble behandlet av våre folkevalgte, slår regjeringen fast at frivillige organisasjoner er viktige samfunnsaktører. Allerede i 2002 anbefalte Kulturminneutvalget i utredningen «Fortid former framtid»at den offentlige kulturminneforvaltning og de frivillige organisasjoner i fellesskap burde etablere arenaer, arbeidsformer og fellesprosjekter for utveksling av erfaring og konkretisering av interesseområder og aktuelle problemstillinger.

En undersøkelse om kulturminnevern i kommunene, utført av Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) og Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) i fellesskap, viser at det i dag allerede pågår et utstrakt samarbeid mellom offentlig forvaltning og frivillige lag/foreninger.

At det er mye å hente gjennom et slikt samarbeid er det såkalte Vestfoldprosjektet det beste bevis på. Med beskjeden offentlig støtte har mer enn 300 frivillige de siste årene registrert 10.000 kulturminner i ni Vestfoldkommuner. Mellom de monumentale anleggene er det nok langt. Til gjengjeld forteller husgrunner og kvernsteiner om et stykke Norge som ligger fjernt fra den oppvoksende generasjon. Et ukjent antall gamle mennesker har fått sine liv verdsatt, og minner registrert. På kartet er stedsnavn, bakketoppene med tømmeplass for generatorene under krigen, sommerfjøs, milebunner, seterveger, kverner, sagbruk og alt annet som engang hørte hverdagen til, tegnet inn med tilhørende opplysninger. Prosjektet har vunnet anerkjennelse langt utenfor fylkets grenser, ikke minst på grunn av den gode effekt det har hatt for både mennesker og miljø.

Samfunnet har altså mye glede av det frivillige arbeid for kulturminner. Det ivaretar et mangfold av interesser og favner bredt gjennom å være åpent for alle. Arbeidet har stor legitimitet i lokalsamfunnene, det skaper engasjement og forståelse for kulturarven og det tilfører fellesskapet betydelige verdier. Men fremdeles har vi til gode å se en kulturminneforvaltning som skaper de gode møteplasser og de nyttige verktøy som kan sikre at den frivillige innsats ikke er forgjeves. Fortsatt venter vi på at kulturminnevernet skal løftes fra enkeltsaker til en helhetlig politikk som partiene vil profilere seg på. Nå som før er det de frivillige som jobber sene kvelder for å redde stumpene av det Norge som en gang var. For lovens bestemmelser til tross - det er viljen, gleden og motet som sikrer vår felles kulturarv. Loven er bare et verktøy.

Kronikk

Sjur Harby

Kaare Stang

Atle Omland

Michael Kahn