Verdensborger i hundre år til

I jubileumsåret 2005 ser vi bakover med markeringen «Verdensborger i hundre år». Vi kan ikke la det stoppe med det. Vi er nødt til å løfte blikket, og diskutere hvordan vi skal være verdensborger også i de neste 100 år.

Jeg vil ha et Norge som ser bredt og tenker stort. En verdensborger som setter hensyn til det beste for verden vi lever i først. For meg er det klart at EU er rammen for dette, og at et EU-medlemskap er den beste måten for oss å oppnå mål som går utover våre egne kortsiktige økonomiske interesser. Jeg vil ha en EU-debatt som ikke er selvforherligende, men som formidler at vi er villig til å ta et internasjonalt ansvar - en debatt hvor vi ikke spør hva vi har å tjene på et medlemskap, men hva vi kan bidra med.

Vi vet at problemene som møter oss i større og større grad kommer til å være fellesproblemer som trenger forpliktende løsninger. Miljøproblemer truer med å ødelegge generasjoners fremtid, samtidig som milliarder lever i fattigdom - uten håp for sin egen fremtid. Disse problemene er så store at løsningene må være grenseoverskridende. Forandringene må skje internasjonalt og de må skje nå.

Global oppvarming, sur nedbør og truslene mot biologisk mangfold er ikke noe ett land kan løse alene. De store miljøproblemene krever internasjonalt forpliktende samarbeid. Internasjonale toppmøter kommer stadig med nye velmenende og politisk korrekte uttalelser. Når lederne drar hjem og kameraene skrus av, går løftene i glemmeboka. Kyoto-avtalen var skremmende nær å lide samme skjebne før EU satte inn støtet. EU overtalte Russland og avtalen kunne dermed tre i kraft.

Kyoto er bare første skritt. Mye mer må gjøres. Skal vi få til dette, må vi arbeide på alle arenaer hvor beslutninger tas - og EU er den viktigste arenaen for miljøkampen i Europa. I dag sier vi nei til å påvirke der vi kan utgjøre en forskjell.

Internasjonale forhandlinger må følges opp av forpliktende handling. Derfor trenger miljøet EU.

Vår verden er en urettferdig verden. Mens vi i det rike nord får det bedre og bedre, lever milliarder i fattigdom. I kampen mot fattigdom har vi mange virkemidler. Norge er best i klassen på bistand, men en jumbo når det gjelder å gi fattigere land adgang til vårt marked. For at utviklingslandene skal klare seg selv, uten å være avhengig av de rike landenes almisser, trengs rettferdig handel. Slik det er nå, kan dette bare oppnås i WTO.

I disse dager er det den såkalte Non-Group of Five (NG5), som består av EU, USA, Australia, India og Brasil som står for forhandlingene. Det er nemlig ikke bare i Brüssel at Norge sitter på gangen.

Skillelinjene i NG5 går hovedsakelig på forholdet mellom nord og sør. Landene i sør krever markedsadgang på landbruksprodukter, mens de rike landene i nord krever markedsadgang og konkurranseutsetting særlig innen servicesektoren. I 2003 reformerte EU sin landbrukspolitikk, og de bygger nå ned eksportsubsidiene og fjerner med det de verste urettferdighetene. Mer reform er fortsatt nødvendig for å hindre at rike europeiske og amerikanske bønder utkonkurrerer de fattige på deres hjemmemarkeder. Hvis man vil bedre utviklingslandens kår, og mener at EU er et hinder for dette - hvorfor vil man si nei til muligheten til å endre EU? Er det ikke lettere å påvirke 25 demokratiske land i EU enn 192 land i FN - hvorav to tredeler er udemokratiske? Dersom vi skal oppnå en jevnere fordeling mellom fattig og rik, så er vi avhengig av EU - u-landenes viktigste bistands- og handelspartner - for å få det til.

Som en av verdens tre største økonomier, og som representant for 450 millioner mennesker har EU en enorm tyngde i WTO-forhandlingene. EUs tyngde kan brukes progressivt for en mer rettferdig verdenshandel som kan løfte millioner ut av fattigdom. Uavhengig av hvilken side EU havner på, kan EU sette agendaen. Norge setter ingen agenda, men sitter på gangen enten vi vil eller ikke. Kampen for rettferdig handel krever EU sin tyngde og deltakelse.

I dag er det slik at veien blir til, ikke mens vi går, men mens de andre går. I EU, som på alle politiske arenaer, kommer mennesker med mangfoldige meninger og varierte verdier sammen for å ta beslutninger for fellesskapet. Politikken blir et resultat av kamp og kompromisser i mer eller mindre skjønn forening. I EØS-tilværelsen sier vi nei til denne prosessen, vi sier nei til å påvirke. Likevel har vi sagt ja til å passivt tilpasse oss. Vi sier med det nei til å være med på å bestemme veiens retning. Skal vi være verdensborgere i 100 år til, kan vi ikke lenger si nei til mulighetene.

Europeisk Ungdom vil ikke at Norge bare skal dilte etter i en ferdig oppgått løype, vi vil ha et Norge som er i fortroppen. Vi vil ha rettferdig handel og et bedre miljø, og veien dit går gjennom EU. Alternativet til et passivt utenforskap, er et aktivt medlemskap. EU-medlemskap er en forutsetning for at Norge skal kunne forme sin fremtid som verdensborger i hundre år til.



Publisert torsdag 09.06.2005 kl. 07:25 (sist endret torsdag 09.06.2005 kl. 07:25)