Viktig inntektskilde
Hvert år fisker om lag 150.000 sportsfiskere i lakseførende vassdrag her til lands. Av disse er 35.000 utlendinger. Lakseturismen er således en viktig inntektskilde for mange lokalsamfunn, ikke minst rundt «verdens viktigste villaksfjord»–Trondheimsfjorden. Imidlertid må man ofte stå lenge i elva også her før man er sikret fangst.I for eksempel Orkla, som er blant Norges fem beste lakseelver, må en tilreisende sportsfisker stå fem døgn i gjennomsnitt for å få landet en laks. Dette er ingen ideell situasjon for de som ønsker å utvikle sportsfiske etter laks som næringsvirksomhet, da fangstsannsynlighet i høy grad er med på å bestemme sportsfiskernes betalingsvillighet.
Bra for lokalsamfunnet
Sportsfiske bidrar betydelig til lokal verdiskaping gjennom kjøp av fiskekort og tjenester som overnatting, servering og guiding på stedet. Anslag gjort av organisasjonen Norske Lakseelver viser at hver kg elvefisket laks gir hele 1000 kroner i økt omsetning i lokalsamfunnet.I 2004 ble det fanget nesten 60 tonn laks i elvene som munner ut i Trondheimsfjorden. Samtidig var kilenotfangsten i fjorden nærmere 100 tonn, hovedsakelig som et matfiske med pris til fisker på 30-60 kr per kg. Det er derfor innlysende at det er mest lønnsomt at fisken blir fanget i elva. Dette kunne man teoretisk sett ha oppnådd ved å regulere bort laksefisket i sjøen, men da ville sjølaksefiskerne tapt en grunneierrett mange har hatt siden Gulatingsloven.
Sjølaksefiskerne og elveeierne, som altså begge har rett til å beskatte laksen, har heller inngått en frivillig privatrettslig avtale der elveeierne kompenserer sjølaksefiskerne med 70 kr per kg laks. Kompensasjon til den enkelte sjølaksefisker er basert på gjennomsnittlig innrapportert fangstkvantum for perioden 1999-2003. Med utgangspunkt i gjennomsnittlig årlig fangstkvantum for perioden på 53 tonn vil avtalen hvert år koste 3-4 millioner kr og gi 12.000-15.000 ekstra laks i elvene. Denne oppleieavtalen synes å være et svært godt eksempel på en vinn-vinn-situasjon.
Betalingsvillighet
Oppleie av lakseretter i sjø er ikke et nytt fenomen. Mest kjent er kompensasjonen av fiskere i laksens beiteområder ved Færøyene og Grønland. I Norge har notretter utenfor enkelte elver vært oppleid tidligere, men aldri av et slikt omfang som det vi nå ser i Trondheimsfjorden. At det skjer akkurat her skyldes nok i første rekke at regionen har mange store vassdrag, der lakseturisme har lange historiske tradisjoner.I dag bidrar laksefiskerne til en omsetning på anslagsvis 1,3 mrd. kr pr år i Norge, mens det i løpet av en ti-årsperiode kan være realistisk å forvente en økning til 2,1 mrd. kr ifølge en rapport fra Norges Skogeierforbund og Reiselivsbedriftenes Landsforening. Kanskje er potensialet enda høyere, for generelt sett betaler man mer for laksefisket i utlandet enn i Norge. I skotske River Tweed legger hver fisker gjennomsnittlig igjen 4600 kr per fiskedag i fiske/mat/overnatting. Til sammenligning koster en ukes fiske inkludert overnatting i en firemannshytte 1500 kr per mann på et av Verdalselvas beste vald.
Det er kanskje ikke mulig eller ønskelig å oppnå skotske priser for laksefiske her i landet, men det forteller like fullt om betalingsvilligheten i markedet. For øvrig viser fiskertomme elvestrekninger i mange vassdrag at det bør være plass til flere sportsfiskere uten at det nødvendigvis må gå på bekostning av de som bruker elva i dag.
Kresent marked
Det er derfor et potensiale og en klar utfordring å øke verdiskapningen i norske elver. Dette ønsker altså vassdragene rundt Trondheimsfjorden å gjøre noe med, gjennom oppleieavtalen. I tillegg foregår det et samarbeid om markedsføring av Trøndelagselvene rettet mot det kresne britiske markedet av 1 million lakse- og ørretfiskere. Kresne, fordi de krever mer enn en campingvogn og et rimelig fiskekort, og derfor også legger igjen mer penger i lokalsamfunnet.Dagens «lakselorder»er folk med ganske vanlig inntekt som drar på en-to uketurer i året til i første rekke Island, Irland, Canada, Skottland og Kola-halvøya. Blant britene har Norge noe ufortjent fått et rykte på seg for å ha elver fulle av oppdrettslaks og sykdom. Sannheten er imidlertid at ingen land har flere lakseelver eller så stor andel av den ettertraktede storlaksen som Norge, mens sannsynligheten for å få laks er større mange andre steder.
Hva gjør lakseturismen for lokalsamfunnet?
Oppleieavtalen i Trondheimsfjorden er et tiltak som har rask virkning på mengden laks i elvene. Elveeierlagene bør imidlertid ikke slå seg til ro med dette, men arbeide for å videreutvikle laksefisket som næring. I tillegg til oppleien og det markedsmessige arbeidet, trengs det økt innsats for å sikre laksestammene mot truslene fra rømt oppdrettslaks, sykdomsspredning og ødeleggelse av villaksen leveområder. For villaksinteressene er det svært uheldig at det ikke finnes kvalitativ god statistikk over lakseturismenæringens bidrag i lokalsamfunnene.Næringen er fragmentert og taper ofte i kamp med andre sektorinteresser. Derfor er det også viktig at man undersøker hvilke kortsiktige og langsiktige følger samarbeidet i Trondheimsfjorden får for lokal verdiskaping og næringsutvikling, og for økologi og forvaltning av laksebestandene. Styrker et slikt samarbeid også det markedsmessige samarbeidet for å trekke flere tilreisende sportsfiskere til Trøndelagselvene? Hvilke lokale effekter i form av økt sysselsetting og økte inntekter vil samarbeidet kunne få? Og hva vil dette bety for det politiske engasjementet for å sikre villaksens leveområder i elv og sjø?
Disse sentrale spørsmål må besvares for å kunne videreutvikle lakseturismen som distriktsnæring. Ikke minst vil dette også kunne danne en motvekt til dagens lite helhetlige sektorpolitikk der villaksen og dens leveområder stadig vekk taper i forhold til andre interesser som oppdrettsnæring, vei- og vannkraftutbygging. Våre politikere bør merke seg den aktivitet og de frivillige tiltak som villaksnæringa rundt Trondheimsfjorden har etablert, når de allerede til høsten skal behandle forslaget om opprettelse av nye nasjonale laksevassdrag og laksefjorder.
