Det er flere grunner til å sette søkelyset på dette temaet. Matdebatten er mangesidig. La oss bare slå fast at: Mat er makt. Mat skulle egentlig ikke være noen vanlig handelsvare, mat skal være en rettighet. På FNs verdenskonferanse om mat i Roma i 1996 ble mat naturlig nok kobla sammen med de grunnleggende prinsippene i FNs menneskerettighetskonvensjon.

Toppmøtet i Roma definerte matsikkerhet som: «En tilstand der alle mennesker til enhver tid har adgang til sikker og næringsrik mat som gir grunnlag for et sunt og aktivt liv». Det er lettere å lage definisjoner enn å leve opp til dem. Av vel 7 milliarder mennesker i verden, er det nå over 800 millioner som lever uten slik sikkerhet. Det er signaler som tyder på at det er en stigende knapphet på mat og produksjonsfaktorer som for eksempel vann for å produsere mat.

Frihandel skal det være

Til tross for at mat ikke burde være noen vanlig handelsvare, er den jo i høyeste grad det. Det viktigste stikkordet her er WTO – verdens handelsorganisasjon. Frihandel skal det være. Det er markedsandeler og bedriftsøkonomisk tankegang som står i fokus for WTO og de multinasjonale matvarekjedene. Maten blir etter hvert frakta halve jorda rundt, mens mye av den kunne bli produsert i nærheten av forbrukeren. Maten på en typisk middagstallerken i Storbritannia har i gjennomsnitt reist 2500 km, altså 250 mil, fra bonde til bord, enda mesteparten på denne tallerkenen kunne produseres lokalt. Det er all grunn til å regne med at det samme er tilfelle i Norge. Transporten av denne maten fører til utslipp av 650 ganger så mye drivhusgasser som mat med lokale ingredienser. Talla kommer fra Worldwatch – forsker Brian Halwail. Det kan være grunn til å nevne at 25 prosent av Co2 utslippa i Europa skyldes transport.

Et spørsmål om liv og død

I Norge er vi opptatt av bærekraftig utvikling. Vi er opptatt av miljøet, og vi ønsker livskraftige samfunn over hele landet. Det ønsker folk i andre land og. Vi har lett for å tenke at det er viktig for u-land å få eksportert mest mulig matvarer for å skaffe seg valuta. Men u-landa er en sammensatt gruppe med motstridende og ulike interesser. Svært mange av utviklingslanda har et klart ønske om å beskytte egen matproduksjon. Flertallet av utviklingsland som gruppe, er nettoimportører av mat.

Siden dagens WTO- avtale trådte i kraft, har 16 u-land gått fra å være sjølforsynte med mat til å bli nettoimportører av mat. Mange fattige land understreker at beskyttelse av egen produksjon er et spørsmål om liv eller død på landbygda. Valget står mellom å beskytte produksjonen deres eller importere mat med svært knapp utenlandsk valuta. Problemet i dag er at disse landa ikke får lov til å beskytte sine egne produsenter på grunn av internasjonale handelsavtaler.

Nødvendig engasjement

Norge importerer over 50 prosent av maten vi spiser. Vi importerer for eksempel om lag 30 prosent av alle bakervarene våre. Så kan en jo spørre seg om det er nødvendig. Det er det naturligvis ikke. Dersom vi er opptatt av å styrke sjølforsyningsgraden, beredskapen og ikke minst gjøre noe aktivt med miljøet og menneskeskapte klimautslipp, må vi engasjere oss i dette.

Her er det mange alliansepartnere. Forbrukere, som vi jo alle er, næringsmiddelindustri, produsenter, miljøvernere og politikere burde gjøre felles sak. Som forbrukere kan vi være med å avgjøre om varer skal reise langt, eller om vi skal satse på kortreist mat. Vi kan alle sjekke hvor brødet kommer fra før vi putter det i bæreposen.

Matsuverenitet

Som tidligere nevnt burde ikke mat være en vanlig handelsvare, men en rettighet. Vi trenger en ny internasjonal handelspolitikk for landbruket som bør følge disse prinsippene: Alle land må ha rett til egen matproduksjon og foredling. Norge har mye til felles med de fattigste landa som ble overkjørt under de siste WTO- forhandlingene i Geneve. Dette er land som i likhet med oss er netto matimporterende. Det bør bygges allianser basert på matsuverenitet, retten til å bestemme over egen matpolitikk, inkludert de tiltak som er nødvendig for å sikre egne innbyggere mat. Her også trengs brede allianser, ikke minst med de fattigste landa og land som for eksempel Sveits og Japan som har liknende utfordringer som Norge. Kampen for miljøet og for egen matproduksjon henger sammen og må føres på flere plan. Dersom vi satser på kortreist mat, slår vi et slag for miljøet, samtidig som vi sikrer arbeidsplasser og styrker beredskapen. Vi bør satse på kortreist mat, alt annet er egentlig helt bortreist.