Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Investeringsfallitten i Småkraft-Norge

Norske småkraftverk kjøpes opp av utenlandske investorer. Det er vanskelig å bebreide selgere som vil tjene penger. Men det er dypt problematisk at Norge mangler lokale investorer med et generasjonsperspektiv.

Norsk ressurs: Lislevatn kraftverk i Setesdal er et norskeid småkraftverk. Foto: Bjarne Bekkeheien Aase

"Det er utenlandsk kapital som sørger for at det fremdeles er utbygging og for at det er en høy pris på omsetting av kraftverk", sier Knut Olav Tveit i Småkraftforeninga til Nationen.

Tveit vet hva han snakker om. Utenlandske storaktører som tyske Aquila Capital og østerrikske Enso Hydro GMBH satser betydelige beløp i å kjøpe opp det meste som er av drivverdige småkraftverk i Norge, og er ikke alene i kappløpet. Tveit hevder selv han ble oppringt av en fransk investor kort tid etter at Småkraftforeninga sendte ut et nyhetsbrev med beskjed om at 400 norske småkraftkonsesjoner etterlyste utbyggingsklare investorer.

Heldigvis er det ikke bare utenlandske pengefolk som ser verdien. Også det norske boligselskapet Obos har investert en del, og enkelte norske investeringsmiljøer er også inne på eiersiden i småkraftutviklingen.

Annonse

Men det er likevel en overvekt av utenlandske aktører. Og det er faktisk grunn til å være bekymret for at eierskapet i verdifull norsk infrastruktur forsvinner ut av landet. Selvsagt er det viktig å finne kapital til å investere. Men hvis det stemmer som Tveit sier, at norske investorer har for høye avkastningskrav, er det grunn til å etterlyse flere pengeaktører med et generasjonsperspektiv.

Fornybar energi er framtidas energi. Og få fornybare energikilder er bedre, mer stabil, mer levedyktig, fornybar og fleksibel enn vannkraft.

På lang sikt er det viktig at ressurssterke Norge ikke blir offer for det økonomene kaller "ressursfellen".

Foreløpig er utenlandske investorer verdifulle for vannkraftsektoren. De putter inn penger der nordmenn svikter. Men på lang sikt er det viktig at ressurssterke Norge ikke blir offer for det økonomene kaller "ressursfellen", altså at eierskapet til et lands mest verdifulle ressurser ikke blir støvsugd av utenlandske aktører. Aktører helt uten interesse for å bidra til velferden i landet der ressursene ligger.

Historisk er ressursfellen brukt oftest om olje og edle mineraler. Og oljerike Norge er brukt som et eksempel på landet som fikk det til, som med hjelp av litt flaks og masse godt, solid politisk arbeid klarte å sikre både utvinning av en rikdomsbringende ressurs og kanalisering av en god del av verdiskapingen til fellesskapet.

I møte med annen utbygging, må Norge huske lærdommen fra oljen. Vann og jord er morgendagens mest dyrebare ressurser. Derfor er det viktig at norske myndigheter vokter dem som en hauk - men også at norske investorer og utbyggere kjenner sin besøkelsestid. Kortsiktig vinning i dag er mindre viktig for samfunnet enn livsviktig infrastruktur i morgen.

Neste artikkel

Tørkesommeren bremset fastlandsøkonomien