Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kulturkanon uten kanonføde?

Som tidligere offiser, har jeg sett en kanon eller to. Når Høyre nå tar ladegrep for å skyte ut norsk kultur i en kulturkanon til folket, ja da må vi følge nøye med.

Maten må også med om den norske kulturen skal «oppsummeres» i en kanon, mener Nina Sundqvist. Illustrasjonsfoto: Siri Juell Rasmussen

Jeg innrømmer tvert at en kanon på gresk er av helt annet kaliber enn hva Forsvaret brukte og bruker. Men såpass har jeg forstått, at Høyre vil lage en rettesnor for hva som er det beste av det beste av gammel norsk kunst og kultur – ikke SKAM, Knausgård eller Pushwagner akkurat.

Look to Norway

Det er snublende lett å gjøre narr av en kulturkanon, og det er det jo mange nok som har gjort de siste dagene. Oppfordring min går i retning av å utvide kulturkanonkaliberet. For hvis vi først skal snakke om kunst og kultur der Norge har gjort seg gjeldene – ja som da Roosevelt sa «Look to Norway», så må jo kanonen også omhandle norsk matkultur.

Hvor er matkulturen?

Innenfor norsk mat, har vi jammen en matkultur å være stolt av og verdt å fremheve på lik linje som stavkirker og bunader. Paradokset er at der vi gjør alt for å bevare våre nasjonale klenodier som Ibsen og Munk, går vi nærmest motsatt vei når det er snakk om norsk matkultur. Vi har mattradisjoner og mathistorier som har formet landet vårt, økonomien vår og folket sjølv – men det løfter vi ikke fram. Norge har 27 nasjonale matskatter, eller Beskyttede geografiske betegnelser som det korrekt heter, uten at norske myndighetene løfter en finger for disse. De norske matskattene er på samme nivå som Roquefort, Parmesan, Feta og Manchego. Franskmenn, spanjoler og italienere har et bevisst forhold til egen mat og matkultur, og det har ikke kommet rekende på ei fjøl! For i EU har myndigheten tatt ansvar og arbeidet systematisk med egen matkultur og matidentitet.

• Les Michael Brøndbos kommentar: Rompa mi og annen kultur

Annonse

Tar du en tur på Norsk Folkemuseum, er det et stabbur på hvert tun. Men utover å fortelle om stabburets funksjon, så burde jo dette vært et levende stabbur der skinker, pølser, fenalår burde være reelle objekter der det ble vist og fortalt hvorfor vi overhode bygde stabbur og hvorfor maten ble konservert som den faktisk ble gjort. Rakfisk, tørrfisk, brunost og flatbrød har en naturlig årsak til hvorfor det er som det er i Norge. Så det er jo et litt artig poeng at det er selve undervisningsministeren i Høyre som er første kanonèr. For hvis poenget er at folket skal verdsette den norske kunsten og kulturen, så må de jo lære det et sted. Og hvor er det vel mer hjemmehørende å lære om norsk matkultur enn på skolen - på skolekjøkkenet?

Kanonføde

Ingen av mine tre døtre har kommet entusiastisk hjem fra skolekjøkkenet og fortalt om lutefiskens opprinnelse eller betydningen for norsk økonomi. For er det greit at Kvikklunsj trekkes fram som norsk matkultur – en sjokolade som er eid av Mondelez International med hovedsete i USA? Så kjære kulturkanonmester: skal du skyte med kanon, sørg nå for at norsk matkultur er en del av ammunisjonen du har tenkt å lade kanonen med. Først da kan vi snakke om skikkelig kanonføde!

Neste artikkel

Har ikke Forbrukerrådet peiling?