Langt fra likestilling i landbruket

I 2007 presenterte daværende landbruks- og matminister Terje Riis-Johansen et strategidokument for å bedre likestillingen i landbruket. For tre år siden ble dette pekt ut som hovedutfordringene:

* Øke kvinners eierandel av landbrukspolitiske eiendommer og økt bosetting på landbrukseiendommer.

* Øke kvinners deltakelse i næringslivet og tilknytning til landbruket.

* Styrke kvinner innflytelse og makt i landbruket.

I ett av verdens mest likestilte land får landbruksnæringen på pukkelen for å henge etter med likestilling. Fremdeles er det slik at bare en fjerdedel av landbrukseiendommer eies av kvinner, slik var det også i 2007.

Foreløpige tall for 2009 viser at 14,9 prosent av brukerne er kvinner. Det er en svak økning fra 13 prosent i 2007. Fremdeles er det langt igjen til målet på 40 prosent.

Statistikkgrunnlaget kan imidlertid være litt skjevt. Siden 2002 kan man kun føre opp et navn ved registrering av enkeltpersonsforetak i Brønnøysundregistrene. Det kan være slik at mange kvinner ikke står oppført, selv om de deltar aktivt i driften, eller er deleier. Det finnes ingen kjønnsdelt informasjon om omsetning i landbruksforetak, som kunne gitt nyttig informasjon om hvilke foretak kvinner eier og hvor de satser.

– Vi har for lite kjønnsdelt tallmateriale og for grovmasket statistikk. Landbruket må analyseres på et eget vis. Det er forferdelig vanskelig å lage politikk som gagner likestillingen ut fra de indikatorene vi har i dag, mener Siri Bruem, ved landbrukskontoret hos Fylkesmannen i Nord-Trøndelag.

Hun er også styremedlem i Norges Bygdekvinnelag og har jobbet med likestilling i landbruket i flere tiår.

Bruem mener eierskap er hovedutfordringen for å bedre vilkårene for kvinner i landbruket. Hun føler seg sikker på at det utføres mer arbeid av kvinner på gården enn den formelle statusen de har som eiere.

– Uten eierskap er det vanskelig å få dem med på å bestemme og være inkludert. Som eier har du en mulighet til å representere eierinteresser i alle sammenhenger, understreker hun.

– Dette er langt viktigere enn å få flere kvinner til å dyrke korn eller at de skal kjøre traktor, legger hun til.

Når det kommer til kvinnelig representasjon i organisasjonslivet i landbruket er situasjonen en ganske annen, og Norsk Landbrukssamvirke står for en aldri så liten suksess.

For sju år siden var 17 prosent av de eiervalgte styremedlemmene kvinner. I dag en andelen kvinner i styrene på eiersiden i samvirkeorganisasjonen 39 prosent. 13 av 22 organisasjoner innfrir kravet om kjønnsrepresentasjon blant eiervalgte styremedlemmer. Selv om kvinneandelen gjennomsnittlig er bra, er det imidlertid stort sprik mellom organisasjonene – fra 20 prosent kvinneandel i de dårligste til 63 prosent i den beste.

Etableringer av samdrifter og større enheter fører til færre kvinner. Vi finner dem imidlertid igjen i søkerbunken for tilskudd til nye næringer i landbruket, som Inn på tunet-aktiviteter, bygdeturisme og grønn omsorg.

I 2005 var seks av ti mottakere kvinner. I 2008 var det økt til 74 prosent.

Rådgiver Karin Hovde ved KUN Senter for kunnskap likestilling mener dette er bra, men ingen grunn til å applaudere av den grunn.

– Det er litt slik at hvis man skriver kvinnens navn på søknadsskjemaet, får man støtte, sier Hovde.

Hun mener blikket må heves.

– Kvinnetiltak er litt klamt for mange. Jeg tror dessuten kvinnene selv ikke kjenner seg igjen. Vi må la individene være i fred, og heller gjøre noe med strukturene. Kjønn må inn i enhver sammenheng og i alle tiltak om man vil ha med flere, sier hun.

Hun mener svak kvinnerepresentasjon også må sees i sammenheng med at det også blir færre bruk og økonomien i næringen. Kvinners pensjonsgivende inntekt i forhold til mennenes har vært svakt økende, og siden 2002 ligget stabilt på drøye 70 prosent av mennenes nivå.

Kvinner hadde i 2005 for første gang større lønnsinntekt utenfor gården enn menn, noe som relateres til at de jobber utenfor gården.

– Landbruket har vært gjennom en maskulinisering, gjennom større og færre bruk. Ser man på de samtidige målsettingene om mangfold, at bonden skal opprettholde kulturlandskap, drive næringsutvikling og matproduksjon, må man ha ulike typer folk. Får vi ikke med kvinnene, oppfylles ikke målene. Det er ikke synd for kvinnene, men for landbruket, sier Hovde.

Hun får støtte av Bruem.

– Det er selvfølgelig vanskelig å vite hvordan dette ellers hadde vært, men det har vært få tiltak. Det som framkom for tre år siden var også lite nytt, sier hun.

Publisert mandag 08.03.2010 kl. 01:00 (sist endret mandag 08.03.2010 kl. 01:00)