Slekta forgår, odelsloven består

Kristin Ottesen og Jostein Høberg kjøpte historiske Alstahaug gård på Helgelandskysten i 2004. Det unge ekteparet flyttet inn med små barn og store planer. I dag ser de tilbake på snart fem år med splid, uhygge, to rettssaker, håp og nye skuffelser. De vet ennå ikke om de blir tvunget til å flytte hjemmefra.

Niesen til tidligere eier vil ha odelsløsning. Hun har fått rettens medhold til å kreve en del av gården på odel.

Krav om odelsløsning er en av de hyppigste årsakene til odelskonflikter. Odelsløsning betyr at dersom eier av en odelseiendom vil selge eiendommen til en utenfor arverekkefølgen, kan en person med odelsrett eller bedre odelsrett enn kjøperen, kreve odelsløsning eller forkjøpsrett etter odelstakst. Odelsløsning kan kreves inntil ett år etter at salget er tinglyst.

Mange nyetablerte gårdbrukere er blitt tvunget bort fra gården de nylig har kjøpt, på grunn av løsningsretten.

Men hvorfor ikke bare sjekke ut på forhånd om det finnes odelsberettigete slektninger som ønsker å overta den gården man vil kjøpe? Svaret er at slektninger gjerne venter med avgjørelsen inntil de må bestemme seg, altså innen ett år etter at gården er solgt. Det er i en del tilfeller også vanskelig å vite om det faktisk er odel på en gård, eller om det finnes odelsberettigete.

Odelsretten er en særnorsk rett, det finnes ikke tilsvarende i noe annet vestlig land. Odelsloven blir nevnt allerede i vikingenes skaldekvad. Både Christian IVs og Christian Vs lovbøker fra 1600-tallet beskriver odelsretten. Den er befestet i grunnlovens paragraf 107 og er nærmere beskrevet i «Lov om odelsrett og åsetesrett» fra 1821. Denne loven gjaldt fram til ny lov i 1975.

I den nye odelsloven ble kvinner og menn som var født etter 1.januar 1965 likestilt. Samtidig ble også kretsen av odelsberettigete begrenset. I dag har man bare odelsrett hvis foreldre, besteforeldre eller søsken av foreldre har eid eiendom med odel.

Odelsrett knyttes til en eiendom som er egnet til jordbruksdrift og har minst 20 dekar dyrka mark og 100 dekar produktiv skog. Eiendommen må ha vært i slekta i minst 20 år.

I odelsloven står det at odlers eldste barn og dennes etterfølgere har best odel. Deretter kommer nest eldste barn og dennes etterkommere. Tilsvarende gjelder for de følgende yngre barna av eieren. Hvis ikke eieren har etterkommere, går retten over til eierens søsken. Den eldste av disse og dennes linje går foran yngre søsken.

Så langt kan loven synes grei. Men ny og gammel lovtekst, kompliserte familieforhold, hvem som har bodd og arbeidet på gården over lang tid, skjønn og manglende kunnskap om både slekta og loven, gjør likevel at mange får ubehagelige overraskelser. Advokater og rettsapparatet får stadig nye og uklare problemstillinger å forholde seg til. Odelsloven later til å gi nesten endeløse muligheter for motstridende tolkninger og dramatiske uenigheter.

Da Kristin Ottesen og Jostein Høberg kjøpte gården de øns-ket seg, var den avertert til salgs om «odelsfri». Men et knapt år etter kjøpet meldte selgerens niese, Marit Noraker, likevel at hun hadde odelsrett og at hun ville kreve gården ved odelsløsning.

Selgeren og niesen hadde tidligere vært i forhandlinger om overdragelse. Da de ikke ble enige om pris, la eieren gården ut for salg. Selgers advokat gjorde en juridisk betenkning som konkluderte med at det ikke var odel på gården.

Da saken kom opp for tingretten, fikk Marit Noraker støtte for sitt krav. Men dommen ble anket, og lagmannsretten fastslo at Noraker bare har odelsrett til en tredel av gården.

Gjennom de to opprivende rettssakene er det blitt gjort rede for 100 års komplisert familiehistorie på Alstahaug, med bortadopsjon, eiendomsrett for ulike slektslinjer, tidligere søskensameie og manglende dokumentasjon på eiendomsforhold gjennom tidene.

Grunnen til at Marit Noraker har mistet odelsretten til to tredeler av eiendommen, er at retten slo fast at hennes bestefar i realiteten hadde gården i sameie med sine to søsken, til tross for at dette ikke var tinglyst.

Ifølge den gamle odelsloven som gjaldt inntil 1975, mistet eier og dennes etterkommere odelsretten til resten gården hvis man gikk inn i et sameie. Og siden sameiet på Alstahaug ifølge lagmannsretten var en realitet mens den gamle loven gjaldt, har bestefaren og hans slekt mistet odelsrett til de to tredelene for all framtid. Hadde derimot den nye loven vært gjeldende, hadde Marit Noraker hatt odelsrett til hele gården.

Noraker anket lagmannsrettens dom til Høyesterett, men anken ble avvist. Nå venter partene på odelstakst på den tredelen som Noraker har odelsrett på. Deretter kan odelshaver kreve å få kjøpt seg inn i et sameie med dagens eiere av gården. Og så eventuelt kreve sameiet oppløst. Men deling av gården vil neppe være mulig under dagens regelverk. Derfor kan Norakers krav føre til at den ene part må kjøpe ut den andre. Eller at gården igjen legges ut for salg på det åpne markedet, med odel på en tredel av eiendommen.

Jostein Høberg innser at det ennå kan ta lang tid før saken er endelig avgjort. I mellomtiden er det vanskelig å satse skikkelig på gårdsdriften. I dag arbeider både Jostein og Kristin utenfor gården, som har 50-60 vinterfôra sau. Gården, som de kjøpte for 2,5 millioner kroner, er på 5000-6000 dekar utmark og 250 dekar dyrket mark. Drømmen er å kunne arbeide mer på gården og ha 200-300 sau. Men da må det satses og bygges. Det har de ikke mot til å gjøre før eierforholdet er helt avklart.

Verken Marit Noraker eller hennes advokat ønsker å kommentere saken i Nationen.

Det har lenge hersket usikkerhet om odelslovens framtid. I 2001 satte den første Bondevik -regjeringen ned det såkalte Odelslovsutvalget som skulle foreslå endringer i odelsloven. Underveis utvidet landbruksminister Lars Sponheim (V) utvalgets mandat til å vurdere om odelsloven, med unntak av åsetesretten, rett og slett skulle avvikles.

Utvalget la fram sitt forslag i 2003. Utvalgets leder, jussprofessor Thor Falkanger, gikk inn for at loven skulle oppheves. Falkanger konkluderte med at han i våre dager ikke kunne forsvare en fortrinnsrett basert på fødsel. Mens flertallet og nestleder i utvalget, tidligere bondelagsleder Kirsten I. Værdal, mente loven skulle opprettholdes med visse endringer.

Siden 2003 har lite skjedd. Nå har de rødgrønne lovet å legge fram et forslag til endring av odelsloven, konsesjonsloven og jordloven samlet over nyttår. Der vil det blant annet bli foreslått at kravet til odlingsjord blir 25 dekar dyrka mark eller 350 dekar produktiv skog. Ellers er det ventet innstramninger i bo- og driveplikten og justeringer og tilpasninger mellom odels-, konsesjons- og jordloven.

Thor Falkanger, som er en av våre fremste odelslovskjennere, har flere ganger understreket at sett fra juristens synspunkt er dette en spennende lov, med alle sine tolknings- og kombinasjonsmuligheter. Han har beskrevet det slik: «Livet er så mangfoldig at det stadig dukker opp nye konstellasjoner som lovgiver ikke har gitt svar på, eller tilstrekkelig svar på, og som heller ikke er løst i tidligere rettspraksis».

Få lover skaper ifølge Falkanger så mye blodrødt hat som odelsloven.

Kirsten I. Værdal, odelslovsutvalgets nestleder og i dag landbruksdirektør i Nord-Trøndelag, sier at ett av hovedargumentene for å beholde odelsloven, er at den regulerer kvinners like rett til å overta en gård.

– Det var det viktigste argumentet for meg i 2003 og er det fortsatt i dag. Hvis odelsloven forsvinner, blir det kvinnenes uttogsmarsj fra landbruket. Se på hvem som eier driftsmidlene i ethvert land. Det er ikke kvinner som sitter med realkapitalen. Jeg er grunnleggende uenig i at kvinner vil få samme mulighet til å overta gården hvis vi ikke har en lov som sikrer dem. Jordbruket er en meget tradisjonsbundet næring, sier Værdal.

Hun mener det er flere grunner til at odelsloven er en god lov, og frykter ikke lenger at den som har best odel skal føle det som en tyngende plikt.

– For 15 år siden så jeg annerledes på dette. I dag er det mye lettere for unge mennesker å velge fritt.

Rettshistorien kan fortelle om utallige og kompliserte odelskonflikter. Og det kan være vanskelig å forstå at en lov som er nedfelt i Grunnloven, og som har vært prøvd for domstolene gjennom flere hundre år, ikke er utprosedert og enklere å tolke. Odelssaker er også klart overrepresentert i Høyesterett.

Spørsmålet er om loven, etter flere forenklinger, fortsatt er for komplisert eller uklar? Eller om det er livet selv som er såpass uklart og mangfoldig at det ikke kan fanges opp av en lov som handler om blodets rett og slekters gang. Men hvis loven og livet ikke passer sammen, burde man ikke da gjøre noe med loven?

Mange har argumentert for en slik logikk. Her er noen av reaksjonene Nationen fikk på sine nettsider, da vi ba om lesernes synspunkter på og erfaringer med odelsloven.

«Jeg er odelssøkt av en person som tidligere eier ikke ville selge til, på grunn av konflikt i familien. Det er nå to år siden jeg kjøpte gården, litt over ett år siden odelssøksmålet. Enda venter jeg på dom i saken. Det er et paradoks at vi lever i et av verdens mest likestilte land, men samtidig har vi en lov som gir rettigheter til mennesker på grunn av slektskapsforhold. Det er mildt sagt vanvidd. De som påstår at loven er med på å holde gårdsprisene nede og bosettingen oppe, er kunnskapsløse. Det er jo det vi har bo- og driveplikten i konsesjonslovene til. På tide at politikere og presse setter fokus på dette svineriet og får det avskaffet!».

En ung kvinne var mer forsiktig i formen: «Jeg eier en fin gård i Hedmark med ca 120 dekar jord og 100 dekar skog. Etter oppfylt boplikt flyttet jeg derfra. Jeg ville ha solgt gården om det ikke var for odelsloven og prisreguleringen. Jeg kjenner veldig mange i samme situasjon. Ingen ønsker å selge for mindre enn hva en plass er verdt, og man er ikke nødvendigvis bonde selv om man er født inn en viss familie».

En annen kvinne forteller om foreldrene sine, som hadde drevet og tatt vare på småbruket i 50 år, for at deres eneste datter og hennes sønn skulle få arve gården når de selv gikk bort. Men da datteren ved foreldrenes død ville selge bruket, fordi verken hun eller sønnen var i stand til å drive, dukket det med ett 15 søskenbarn opp og krevde odelsrett. Gården var bare en halv dekar større enn grensen for odelsgårder. Kvinnen forteller om maktmisbruk og trusler fra slektninger.«Jeg er glad mine foreldre ikke fikk oppleve dette, for å si det sånn», avslutter hun sin fortelling.

Andre reaksjoner er kortere, men like klare, som denne: «Ja, sett fokus på denne idiotiske loven! Den hører ingen steds hjemme i et moderne demokratisk samfunn».

Men det kommer også meldinger fra dem som forsvarer odelsloven. En av dem som har sendt oss e-post fokuserer på kontinuitet: «Jeg tror det er viktig å beholde den norske modellen med odelsloven for å ha kontinuitet i eierskapet til landbrukseiendommer. Det er viktig at de som bor i bygda eier arealene og ikke blir leilendinger for pengesterke byfolk, som vi ser i en del andre land. Mister bygdefolket eiendomsretten, mister de bindingene».

En pensjonert bonde er opptatt av arv og slektens rett, men spør om det muligens ville være riktig å endre litt på loven: «Kanskje ein kan finne andre måtar å handtere rekkefølgane på. Kanskje må ein stille krav at den som skal overta må ha budd eit visst antall år på garden».

Både Frp og Venstre har fremmet forslag i Stortinget om at odelsloven skal fjernes. Men en grunnlovsendring må behandles i to stortingsperioder og krever to-tredels flertall for å bli vedtatt. Så det er i alle fall et stykke fram.

Høyre har hatt debatt om loven i lang tid, og i sitt programforslag for neste stortingsperiode foreslår partiet å fjerne odelsretten fra Grunnloven.

– Hvis loven ikke er en del av Grunnloven, er den lettere å håndtere. Og Høyre vil modernisere odelsloven betraktelig, sier Høyres landbrukspolitiske talsmann Torbjørn Hansen. Og legger til at hans personlige mening er at loven har utspilt sin rolle.

Arbeiderpartiets Gunvor Eldegard understreker at partiet er for loven, men at «det kan være behov for å endre på ting som har uheldige utslag».

I forslaget som Venstre fremmet tidligere i høst, ble det lagt vekt på prinsipp om at en liberal stat ikke kan lovfeste at posisjoner går i arv. Den praktiske begrunnelsen er ifølge Venstres landbrukspolitiske talsmann Leif Helge Kongshaug at odelsloven hindrer mange av de mest motiverte i å komme inn i landbruket.

– Loven forhindrer at folk som er avhengig av tilleggsjord, får mulighet til å kjøpe jorda. En odelsberettiget dukker opp og synes gården og jorda kan være kjekk å ha, uten egentlig å være innstilt på den jobben det er å drive en gård, sier Kongshaug.

Han har ingen tro på at odelsloven i dag har noen betydning for kvinners mulighet til å overta slektsgården.

– I 2008 er det en foreldet tankegang at hvem som overtar gården er avhengig av kjønn, sier han.

Men åsetesretten, som gjør det økonomisk enklere for livsarvinger å overta, vil han beholde.

Venstres Kongshaug, som selv er gårdbruker, oppfordrer oss til å spørre bondekollega i Senterpartiet, Ola Borten Moe, om odelsloven.

– Borten Moe er klar på at landbruket må liberaliseres. Han er muligens en Sp'er som er skeptisk til odelsloven.

Men der tok Kongshaug feil.

– Jeg er for odelsloven, svarer Borten Moe, bestemt. Hans hovedbegrunnelse er at loven er et vern mot de råeste konjunktursvingningene og kapi-talkreftene. Dessuten er loven en fordel for spredt og demokratisk eiendomsrett her i landet.

På spørsmålet om konsesjonsloven ikke kan gjøre samme nytten som odelsloven i forsvaret mot storkapitalens kjøpelyst, er Borten Moe like klar:

– Nei. Odelsloven er grunnlovsfestet og ikke så lett å endre. Konsesjonslovene står mye svakere og er under press.

Det er ifølge Borten Moe ikke odelsloven, men prisregulering, som hindrer omsetning av norske gårder og nytt blod inn i landbruket. Odelsloven og åsetesretten gjør det mulig å overta gården for den i familien som ønsker å drive, mener Borten Moe.

Men Borten Moe talte nylig både Sp og landbruksminister Lars Peder Brekk midt i mot i en odelsstrid i Nord-Trøndelag, der Statens landbruksforvaltning fritok en gård fra odel fordi naboen hadde behov for tilleggsjord. Landbruksministeren opphevet fritaket og lot odelsretten går foran landbrukshensyn.

Borten Moe advarer mot at hensynet til odel går foran hensynet til aktiv drift.

– Da blir loven et virkemiddel til å konservere og hindre strukturutvikling i landbruket, mener han.

Både Norges Bondelag og Senterpartiet står fast på at odelslovens må opprettholdes. Men Førde-ordfører Nils Gjerland (Sp), tidligere leder i fylkeslandbruksstyret og styremedlem i Sogn og Fjordane Bondelag, er noe så sjeldent som en senterpartimann som mener odelsloven har utspilt sin rolle.

– Loven bygger på forhold som er gått ut på dato. Samdrifter og andre måter å drive gård på har overtatt. Den samfunnsnyttige verdien av odelsloven som skulle hindre oppsplitting og sikre slekta, er i dag marginal. Mange gårder er i vår tid mer lik en vanlig bolig, fordi jorda er leid bort. Da er det meningsløst at odelsloven gir ganske fjerne rettighetshavere rett til eiendommen. Hvis man er opptatt av at det skal bo folk på bygdene, er det bo- og driveplikten, ikke odelsloven, som er viktig.

Gjerland mener odelsloven har mest med følelser og tradisjoner å gjøre og tror aldri en slik lov ville vært laget i dag.

– Odelsloven gjør at foreldrene slipper å velge hvem av barna som skal overta gården. Men det er ikke grunn god nok i dag for å beholde odelsloven.

De unge selv, eller i alle fall deres talerør i Bygdeungdomslaget, er ikke tilfreds med dagens odelslov.

– Det er ingen tvil om at odelsloven begrenser nødvendig strukturrasjonalisering i landbruket, mener NBU-leder Gunnar Husby.

– Den hindrer bønder som vil drive effektivt i å få nok jord. Og slektninger som overtar har ofte ikke samme iver etter å drive som folk som kommer utenfra for å kjøpe.

Om odelsloven skal helt bort, eller bare endres og moderniseres, vil NBU-lederen likevel ikke uttale seg bastant om. Men han er enig med Venstre i at åsetesretten, som gjør det økonomisk enklere for livsarvinger å overta, bør beholdes.

– I pressområder vil det ellers bli umulig å overta en slektsgård, mener Gunnar Husby.

Vi åpnet artikkelen med å spørre: Hva kommer det av at odelsloven overlever ethvert forsøk på å få den fjernet?

Etter å ha snakket med høy og lav, nærmer vi oss muligens noen svar: Litt odelslov, men ikke for mye. Holde på tradisjonene, med noe forenkling og modernisering. Usikkerheten skremmer: Hva kan en framtid uten odelslov føre med seg? Og hvordan skal gamle rettigheter eventuelt tilpasses en ny, odelsfri virkelighet?

Tilbake på Alstahaug i Nordland er uansett Jostein Høberg og Kristin Ottesen skråsikre på en ting: Livet hadde vært uendelig mye enklere hvis gården de kjøpte for fem år siden virkelig hadde vært odelsfri, slik det sto i salgsannonsen.

Publisert fredag 12.12.2008 kl. 07:32 (sist endret fredag 12.12.2008 kl. 07:32)