Fotograf fant hjem

–Jeg har nok tenkt at det kanskje ikke er det smarteste jeg har gjort, medgir Ole Jørgen Liodden, der han sitter tilbakelent i sofaen og tenker på dette hoppe-av-en-god-og-sikker-jobb-og-flytte-tilbake-til-hjembygda-prosjektet han satte i gang for fem år siden.

Han var utdannet ressursøkonom fra Ås, jobbet på Energigården i Brandbu, men fant etter hvert ut at det var en viss mulighet for at han kanskje kunne leve av naturfotograferingen.

Nå er hedølen overbevist om at det ikke var så dumt å ta skrittet fullt ut. Etter en sped start med postkort og kalendere, kan han nå se tilbake på to kritikerroste praktbøker om dalførene Valdres og Hallingdal på eget forlag. Han har også gitt ut Nordens første lærebok i digital naturfotografering, som han skrev fordi han selv savnet en slik bok. For få dager siden fikk han beskjed om at ett av verdens største forlag vurderer å gi den ut på engelsk.

Nå nyter han statusen som Canon Master, hvilket i praksis innebærer fritt utstyr mot deltakelse i produktutvikling. På toppen av det hele ble han i fjor utnevnt til Wild Wonders of Europe-fotograf, Europas største fotoprosjekt, med 60 europeiske stjernefotografer på laget. I mars drar han til Svalbard, som er hans utdelte område for å vise Europas naturmangfold.

–Det er veldig stort, altså sier han fornøyd.

Han har latt en bjørnunge sutte på fingeren i Kosovo, måttet passe seg for ikke å få en gnuflokk i fanget og blir aldri lei av å fotografere pingviner. Men det er noe med Hedalen som gjør at han ikke kunne tenke seg å bo noe annet sted. De djupe skogene, de pirrende bjørnesporene i Vassfaret, Storrustefjella, kort vei til butikk, skole og fullstendig fravær av rushtrafikk som gjør at han føler seg privilegert.

Her har han kjøpt en gammel grendeskole og bor sammen med kona Kirsti, fire barn, fire hester, to bikkjer og katten Josef. Den gamle sløydsalen fungerer som hjemmekontor.

–Men bredbåndshastigheten er for dårlig, sier han oppgitt. Liodden har en klar melding til politikere som brenner for levende bygder og næringsutvikling i distriktene:

–Det som trengs er velfungerende infrastruktur, ikke prosjektstøtte.

–Innovasjon Norge burde vært nedlagt. Pengene derfra burde brukes på skikkelig bredbånd og mobildekning i distriktene. Om et prosjekt eller en idéikke klarer å gjennomføres uten støtte, har det kanskje ikke livets rett. Det krever et kvart årsverk bare å komme gjennom søknadsprosessen.

–Hvorfor har du lykkes?

–Fordi jeg måtte det. Om jeg vil bo her, er det enten dette eller kassa på butikken. Det var bare å kline til. For meg handlet det om å tørre å ta risikoen, ikke fristes til å ta snarveier, men beholde troen på at man er god nok til at man klarer seg, sier Liodden.

Om han har bestemt seg for et motiv, og det tar ham tre måneder før han får det rette lyset, det rette været og det rette dyret på rett sted, ja, så venter han på det.

–Jeg bruker lang tid på hvert bilde, jeg gidder ikke lenger ta de bildene jeg ikke vil ha på trykk, sier han.

Leser han i avisa om noen har sett ett eller annet dyr han gjerne skulle ha tatt bilde av, ringer han og spør om han kan ta seg en tur.

–Jeg begynner å bli godt kjent her i Valdres, og vet hvor jeg bør dra for å få bra bilder av for eksempel nordlys. Da er det bare å følge med på værvarselet, sier han.

Når han er ute i skogen, vet han at han må være på vakt om kråka skriker. Det er ofte varsel om at noe er i ferd med å skje. Likeså at meisen har ulike låter, en for å markere territoriet, en helt annen for å varsle om farer. Slik treffer Liodden blinkskudd som andre ikke får til.

–For å få de naturlige øyeblikkene, må man bruke tid. Jeg er ikke så glad i bilder av vettskremte dyr. Da kan man ikke oppføre seg som en trussel, sier han.

Butikken går godt. De tre siste årene har han omsatt for rundt 1,5 millioner kroner. Det gjør at kona Kirsti er hjemmeværende med barna og dyra, akkurat slik hun vil.

–Nå sier jeg bare ja til det jeg har skikkelig lyst til å gjøre. Jeg samarbeider litt med et lokalt reklamebyrå og synes det er gøy å ta bilder av andre ting enn bare natur også. Grensen går ved bryllupsbilder, det orker jeg ikke. Men ringer du og forteller at du har sett en snøugle, kan det hende jeg kommer, smiler han.

Man trenger ikke være proff-fotograf for å skjønne at Svalbard og Sør-Georgia byr på noe av de råeste forholdene en naturfotograf kan ønske seg. Men hos Liodden troner Valdres på topp tre-lista over fotosteder.

Utenfor huset er det godt opptråkka spor i alle retninger som fører ut i skogen, ned mot elva. En av de største naturopplevelsene hadde han forleden i skogholtet ved der han bor.

–Jeg hadde vært ute og fotografert i måneskinnet en iskald kveld, og kom over en elgkalv som hadde kommet vekk fra mora. Den var veldig svak og nedkjølt. Mandag morgen fant jeg kalven død. Selv om det er en del av naturens gang, er det tøft å tenke på hva slags liv elgkalver som mister mora får. Jeg synes det er viktig å dokumentere slike ting også. De barske kårene i naturen er et aspekt vi har fjernet oss fra, sier han.

Ole-Jørgen Liodden arrangerer årlig fotoekspedisjoner til Antarktis og Svalbard. De blir raskt fulltegnet. Det begynner å bli mange av dem. Han holder stadig fotokurs i Hedalen, som også har det med å bli fulltegnet.

–Det er en veldig bevisst strategi å få folk til å komme hit. Jeg vil vise dem stedet, og dessuten får de koblet ut hjernen for alt annet enn fotografering. Erfaringsmessig kjører folk gjerne langt om de vil på kurs.

–Hva er det viktigste du lærer dem?

–Mange er lite bevisste på hva de tar bilder av, og bare knipser i vei. Et bilde må planlegges om det skal bli bra.

–Hvor mye betyr utstyret?

–En god del, men lite om du ikke kan funksjonene. Jeg mener man først bør stille inn på autofokus og tenke etter hvorfor man vil ta dette bildet akkurat slik. Dernest blir man nysgjerrig på hvordan man for eksempel stiller inn slik at bakgrunnen blir diffus. Da er tiden inne for å lære det, sier han.

Selv bruker han Canon 1DS Mark3, en tanks av et kamera, med en markedspris på 65.000 kroner. Objektivene ligger i samme prisklasse. Solide saker.

–Det er viktig at kameraet tåler litt juling.

Selv om alt styres hjemmefra, krever jobben mye utetid og reising. Når vær- og lysforhold er perfekt, hender det at frokosten blir med på vei ut.

Vi spør ungene om de synes det er kjedelig når faren deres er ute på jobb.

–Det er verst for mamma, svarer Inger (5).

Foreldrene ler.

–Når jeg ikke er ute på jobb, er jeg veldig familiefar. Det hender jo at de må stille opp som fotomodeller.

–Og om de ikke vil?

–Får de en femtilapp som betaling, stiller de opp, sier Ole Jørgen Liodden og ler godt.

–Å lære dem ikke å selge seg for billig er en viktig del av barneoppdragelsen.