- Stemninga, ja egentlig hele festivalopplevelsen. Også Vassendgutane, da. De blir vanvittig bra, og de skal vi se på Seljord også, svarer Kristoffer Øksnes og Marius Gustavsen i kor på spørsmålet om hva de ser mest fram til på festivalen.
Les også:
De to ungfolene fra Oksnøy er ikke alene, skal det vise seg.
- Det her skal bli helt kaos, lover gitarist Leif Aase før konserten, og det er ikke vanskelig å tro ham på at bandet har det «steikje moro» der de står.
Prikkfri lyd
For første gang denne kvelden er lyden helt prikkfri, og med Sindre Aam - kanskje landets sindigste popstjerne - og Arthur Johan Bjørdal i spissen får Vassendgutane DDE til å se ut som bleikfeite trøndere.
Kanskje ingen prestasjon i seg selv, sannheten er muligens ikke så langt unna, men poenget er uansett at bandet gjør en meget god jobb.
«Fire Gutta» og «Silikon i Tatti» er rett og slett forbanna gode låter, og selv om telt hadde overtatt for tometeren fra Ikea akkurat denne helga er også «Ungkar med dobbeltseng» en sikker vinner.
Like rosenrødt var imidlertid ikke bildet noen timer tidligere.
Regnskur
Ting ser slett ikke ut til å gå veien for The European Highwaymen idet klokka passerer ni og bandet var ment å gi gass. Antallet regndråper mer enn overskrider antallet publikummere, og det er ikke før et stykke ut i konserten at det stimler ordentlig sammen foran scenen.
Det er heller ikke før den tid at bandet selv kommer ordentlig i siget heller, men når humøret først kommer - da kommer det til gangs, og det blir plass både til kyss og klapp til fansen i første rekke og en svingom med fru Støylen oppe på scena.
Veteranene leverer imidlertid varene musikalsk hele veien. Rutine, er det vel det heter, og «The Last Cowboy Song» og megaklassikeren «Highwayman» står som de største høydepunktene i et sterkt sett.
Selv om både Ove Støylen og G. Thomas også leverer gode vokalprestasjoner - og unektelig synger fletta av sine yngre og mer rølpete etterfølgere - er det en nærmest magisk Arly Karlsen som leverer i aller størst grad.
Country-menn i svart har da også noe eget ved seg, og etter Karlsens Cash-hyllest er det i hvert fall ingen grunn til å si bye bye Johnny ennå.
Sikter på blondt
- Jobben vår er å fylle opp foran scena og få folk i godt humør, konstaterer fiolinist Ingar Engan i Sie Gubba. Trønderrockerne leverer varene, og «Fjellrypa» er en sikker innertier.
- Det var litt tynt med publikum til å begynne med, men vi gjorde jobben vår med glans, gliser Engan.
- Folk så ut til å ha det artig, og har folk det artig har vi gjort det vi skulle.
Ikke alt det de skulle, tydeligvis; Engan avbryter intervjuet og setter stø kurs mot noe blondt i horisonten.
- Nå skal jeg stjele en klem av hu der, slafser han med lokalavisas representant i blikket.
Og med publikum i partystemning, regnet borte som dugg for solen og snusfornuftige trøndere med stø kurs for barskapet backstage kunne vasset tappes i, og septetten fra Ørsta gjøre det de gjør bedre enn veldig mange andre.
- Kjempebra
Den tiltagende entusiasmen blant publikum smitter også over på arrangørene, og en begeistra fylkesordfører soler seg gladelig i glansen av den ene suksesskonserten etter den andre.
- Dette går kjempebra, skryter Nils R. Sandal, på sletta kanskje vel så godt kjent som artistansvarlig og konferansier med en aldeles fortryllende fjording-engelsk.
Selv unge Blake Bowen, bassist-surpompen fra fredagens Nationen, måtte smile da solstrålebyråkraten med knyttede never jublet ut et strålende «you have been fæntastiske!» etter bluegrassoppvisningen på torsdagskvelden.
- Denne festivalen er et resultat av hardt dugnadsarbeid fra folk både i denne bygda og nabobygdene.
- Uten den frivillige innsatsen kunne aldri dette funnet sted, skryter Sandal.
Operativ leder for Røde Kors i Gloppen kunne heller ikke rapportere om spesielle uhumskheter.
- Alt går helt greit så langt, konstaterer en ordknapp rødjakke.
På hjul
Festival kan bety så mangt. Under drømmefangere, skinnjakker og cowboyhatter blant bodene på festivalområdet skimtes et gullbelagt glis.
Det tilhører Dag Johannessen. Til daglig er han innehaver av Elmers Western Shop i Hokksund, men når sommerhalvåret kommer legger Johannesen seg på hjul.
Der Vassendgutane er, der er gjerne også Johannessen, og vass-ekte beltespenner med Gutane i edelt metall er selvsagt på plass i vareutvalget.
- De er noe av det gjeveste jeg har, smiler gullgliset.
Camping-kongen
Slik har det vært de siste 7-8 årene, og slik vil det bli også framover forklarer Johannessen - til bifallende nikk fra familien bak disken, og et skarpt, royalt klingende bjeff fra de indre gemakker.
- Å, det er Henrik niende, gliser Johannessen, mens artikkelforfatteren intenst grubler om han blir knust i eldre historie av en westernkjøpmann fra Hokksund.
- På skolen lærte vi jo at det bare var åtte engelske konger som het Henrik, men det kunne jo ikke stemme at det ikke skulle være flere Henriker selv om han døde.
- Møt Henrik den niende, nikker han med et lite bukk, og med Johannessens hånd som trone inntar en stolt utseende terrier oppmerksomheten.
Den ekte kongen av campingplassen.
Publisert onsdag 16.07.2008 kl. 08:55 (sist endret onsdag 16.07.2008 kl. 08:55)
