10. plass: Laila Stien

10. LAILA STIEN, «Nyveien», Nordnorsk Forfatterlag/Tiden Norsk Forlag 1979

Laila Stien er trolig like ukomfortabel med begrepet «bygdeforfatter»som hun er med andre merkelapper. Hun har et forfatterskap som ikke er så lett å plassere eller velge fra. Voksendelen av forfatterskapet består hovedsakelig av noveller og dikt og det er hos Stien –som hos mange andre som blir forfattere –en gjennomtenkt debut som gir en tone og et anslag hun fortsatt skriver etter.

Politisk tendens

«Nyveien»kom i 1979, midt i punken og før norsk skjønnlitteratur begynte å bli avpolitisert. «Nyveien»kan fortsatt leses med politiske briller;den nå ganske fornøyelige historien «Elsa»handler om en brå forelskelse og felles forkjærlighet for økologisk jordbruk i katt &kaniner-tiden. Aller best er de to novellene som angår samiske spørsmål, «Reisen mot øya»og tittelnovellen «Nyveien».

I «Reisen mot øya»er en diger reinsdyrflokk på svøm den siste biten ut mot sommerbeitet, men i natta kommer et stort, mørkt skip. Tolkningsmulighetene er mange, og den fortettede stemningen i novellen kan minne om den måten fotografen Kåre Kirvijärvi fanget sitt folk med lys og linse.

«Nyveien»er det klassiske møtet mellom urfolk, sed og skikk på den ene siden og fremskritt i form av en ny vei og enorme anleggsmaskiner på den andre.

Dramatikk

Når vi påstår at Laila Stien er ukomfortabel med merkelappen «bygdeforfatter»er det fordi handlingen i mange av novellene hennes også foregår i bykulisser, men geografi har

aldri vært like viktig for henne som det klassiske, menneskelige drama. Det har hun også en egen twist på:

Laila Stien kan ha en ganske tilforlatelig stil. Hun skriver en del dialog på nordnorsk. Bruker dialekter i hytt og vær, og skaper en umiddelbarhet som tillater fiksjonspersoner å si ting som er utenkelig og stivbeint på bokmål. Nordnorsken er også med på å tilsløre, når hun vil det slik. Stien kan bruke lang dialogutveksling og la språket stramme til handlingen underveis. Det som er en tilsynelatende vanlig passiar ved en kjøkkengardin, kan noen sider seinere ende opp som to voksne som sender håndgranater mellom seg over respatexbordet.