Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi trenger en ny rovdyrpolitikk

Mine besteforeldre sluttet selv med sauehold, rett og slett fordi de ikke lenger orket å finne plagede, døde og halvspiste sauekropper rundt om kring på beite.

I fjor sommer ble flere hundre sauer tatt av ulv på Hadeland. Foto: Mariann Tvete

Dersom jeg vil vite hvordan jeg skal ferdes trygt på havet, spør jeg fiskeren. Får jeg det for meg at jeg skal gå en fjelltur, spør jeg den lokale kjentmannen om hvor jeg bør gå. Om jeg lurer på hvordan det er å leve med rovdyr, spør jeg bønder i Akershus og Hedmark.

Det er viktig å lytte til folk som har greie på hva de snakker om. Vi trenger en ny rovdyrpolitikk, en rovdyrpolitikk som i langt større grad tar hensyn til de av oss som lever livene sine tett på rovdyr.

Det finnes ikke en eneste bonde i dette landet som ikke tar tap av beitedyr tungt. En bonde som velger å vie hverdagen sin til å drive med dyr, er selvfølgelig glad i dyrene sine. Hadde ikke bonden vært det, ville han aldri ha gjort det. Det er tidkrevende, gjør deg lite mobil, og er ikke spesielt lukrativt rent økonomisk. Du må like dyr for å ønske å drive med dyr.

Det hjelper ikke å skyte varselskudd, ulvene bryr seg ikke fordi de vet at de ikke er i fare.

Derfor er det ikke slik enkelte synes å tro, at så lenge bonden får refundert sine tap fra staten, så er alt i sin skjønneste orden. Mine besteforeldre sluttet selv med sauehold, rett og slett fordi de ikke lenger orket å finne plagede, døde og halvspiste sauekropper rundt om kring på beite.

Som liten gutt var jeg flere ganger med på å finne sauer som var tatt av rovdyr. Dette gjorde naturligvis voldsomt inntrykk på meg. Både fordi jeg så hvordan besteforeldrene mine reagerte, og fordi jeg selv synes det var forferdelig å se hva disse sauene var utsatt for.

Derfor er min sympati hos dem av oss som faktisk føler på kroppen hva som er norsk rovdyrpolitikk. Det er disse menneskene vi bør lytte til.

Rovdyr eller ikke rovdyr, det er ikke spørsmålet. Det er helt urealistisk å forestille seg muligheten for en norsk fauna uten rovdyr. Dette standpunktet er for ytterliggående til at det vil kunne gjennomføres politisk.

Norge har også folkerettslige forpliktelser gjennom Bernkonvensjonen som tilsier at det ikke vil være mulig. Det er mye man kan si om disse forpliktelsene, men at vi har visse forpliktelser til å være med å verne ville arter bør være hevet over tvil.

Derfor bør vi ikke bruke tid og krefter på å argumentere for et rovdyrfritt Norge. Man må velge sine kamper, og denne kampen vil det ikke komme noe godt ut av.

Det vi imidlertid bør kjempe for, er en rovdyrpolitikk som løser faktiske problemer for ekte mennesker. I dagens lovgivning er det først adgang til å ta ut rovdyr dersom de har tatt husdyr. Dette mener jeg helt åpenbart er en dårlig løsning, det må bli enklere å ta ut nærgående rovdyr selv om de (ennå) ikke har tatt beitedyr.

Annonse

Et illustrerende eksempel har jeg hentet fra tettstedet Osen i Åmot kommune.

I hjertet av Østerdalen er det mye ulv. De få bøndene som ennå ikke har sluttet med beitedyr der oppe, opplever jevnlig å se ulveflokker 100 til 50 meter fra gården. Det hjelper ikke å skyte varselskudd, ulvene bryr seg ikke fordi de vet at de ikke er i fare. Det er helt trygt for dem å trekke nærmere folk. Om natten ser bøndene på viltkameraer at ulven lusker rundt husveggen.

Skal vi virkelig pålegge norske bønder å måtte leve med dette? Må disse menneskene akseptere at ville dyr lister seg rundt på deres egen eiendom og sikler etter deres egne beitedyr? Selvfølgelig ikke!

Det er greit nok at ulv vanligvis ikke angriper mennesker, men det er klart det er belastende å måtte leve med ulv i nærheten uansett. Man tar da ikke sjansen på å slippe ut små barn og barnebarn for å leke dersom det kryr av rovdyr der ute, det må jo være helt åpenbart for alle. Dette er et spørsmål om livskvaliteten til bonden.

Prinsipielt ser jeg dette som en krenkelse av bondens eiendomsrett. Videre er det problematisk med tanke på næringsfriheten. Vi er helt avhengig av verdiskapning i distriktene, og vi kan ikke komme dit at rovdyrene skal innskrenke denne verdiskapningen. Dessuten bor vi i et langstrakt land, og vi trenger beitedyr som vedlikeholder kulturlandskapet.

Derfor mener jeg løsningen er å gjøre en endring i naturmangfoldloven.

Noe av grunnen til at det i Sverige har vært enklere å drive lisensjakt på rovdyr som forårsaker problemer enn i Norge, er at svenskene har innført EUs habitatsdirektiv. Direktivet åpner for at «økonomiske og sosiale hensyn» også kan vektlegges når et land skal vurdere jakt på rovdyr. Dette direktivet bør også vi ta inn i norsk rett.

Problemet i dag er at ulven vet at den ikke er i fare, og derfor trekker nærmere og nærmere folk. Ved å ta ut en, vil resten av flokken forstå at de befinner seg i fare, og dermed trekke lenger vekk fra folk. Innfører vi habitatsdirektivet, vil det åpne for en praksis som gjør det mulig å ta ut nærgående ulv, som vi etter dagens praksis ikke kan tas ut.

Når jeg argumenterer for dette, blir jeg alltid møtt med argumentet om at dette vil bryte med våre folkerettslige forpliktelser etter Bernkonvensjonen. Det er beviselig feil.

Svensk Høyesterett har slått fast at habitatsdirektivet er en presisering av Bernkonvensjonen. De har konkludert med at det er fullt mulig å vektlegge hensynet til lokalbefolkningen i større grad enn det vi gjør i Norge. Sverige og Norge har de samme folkerettslige forpliktelsene, og svensk tolkning av Bernkonvensjonen er derfor også relevant for oss.

Det er helt innlysende at de som lever sine liv tett på rovdyr bør ha mer å si for norsk rovdyrforvaltning enn de av oss som bor i byene. Utgangspunktet må være at de som best vil merke effektene av politikken, også blir lyttet til når politikken skal utformes. En lovhjemmel for å ta ut spesielt nærgående ulv vil være et langt skritt i denne retning.

Neste artikkel

Staten vant ulverettsaken