Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi trenger en handelspolitikk for fremtiden

Det vi trenger er en politikk for en rettferdig verdenshandel som tar hensyn til folks levekår, arbeidsforhold, lønninger og miljø, skriver Sp-kandidat Sigbjørn Gjelsvik.

Toppmøte: Denne uken er det Verdens Økonomiske Forum i Davos. Der trengs signaler om en ny politikk, ellers vil bare folks opplevelse av maktesløshet bli ytterligere forsterket, skriver kronikkforfatter Sigbjørn Gjelsvik. Foto: Gian Ehrenzeller / AP / NTB Scanpix

Erna Solberg og Børge Brende drar denne uka til Verdens Økonomiske Forum. På programmet for eliteklubben i Davos står økende forskjeller globalt, framveksten av høyrepopulistiske krefter, migrasjon og menneskerettigheter.

Vil Solberg og Brende bruke anledningen til å signalisere en ny politikk som tar folks hverdag på alvor, eller fortsette sitt korstog for uhemmet global markedsliberalisme?

På nettsidene til Verdens økonomiske forum etterlyser direktør Shuaihua Cheng for China International Centre for Trade and Sustainable Development en politikk som kan bidra til endring. Han nevner blant annet behovet for tollvern og ulike beskyttelsestiltak for å ivareta offentlige interesser. I Norge har vi en regjering som har gjort det til en av sine fremste oppgaver å fjerne slike virkemidler.

I en tale ved Norges Handelshøyskole 29. september i fjor plasserte Erna Solberg økt isolasjonisme på topp tre over framtidas utfordringer, og slo samtidig proteksjonisme ukritisk i hartkorn med isolasjonisme. Også Børge Brende er bekymret over den proteksjonistiske fare og har satt dette høyt på agendaen som noe som skal bekjempes.

Høyre svarer på økende forskjeller, fallende lønninger og tøffere arbeidsliv med mer av det som har skapt problemet. De svarer med mer markedsliberalisme, når svaret burde vært en regulert og reell blandingsøkonomi.

En blind, ideologisk motstand mot proteksjonisme i «alle sine former» vil minimere det politiske handlingsrommet hvert enkelt land har til å drive en politikk som er tilpasset sine spesifikke utfordringer.

Spørsmålet burde ikke være hvorvidt proteksjonisme er bra eller dårlig. Spørsmålet er hvilke tiltak som er hensiktsmessige for å sikre at hvert enkelt land har mulighet til å utjevne sosiale forskjeller, ivareta egen matsikkerhet, bygge opp et nasjonalt næringsliv og tilby innbyggerne gode offentlige tjenester. Dette krever politikere som aktivt bruker alle verktøyene i kassa, og som utfordrer og utvider grensene for det nasjonale handlingsrommet.

Statistisk sentralbyrås rapport, «Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper 2016», viser at andelen med relativ lav inntekt i Norge har økt hvert år siden 2009, og inntektsforskjellene har vært økende. I det perspektivet vitner ikke frykt og bekymring om manglende forståelse for dagens politiske situasjon – det er snarere en helt rasjonell reaksjon. I andre land er dette en enda sterkere realitet. Brede grupper av befolkningen ser at politikken utformes stadig fjerner fra dem og samtidig ikke ivaretar deres interesser.

"Uten signaler om en ny politikk, vil folks opplevelse av maktesløshet bli bare ytterligere forsterket."

Annonse

Markedsliberalistene i Høyre snakker om «opplevde» forskjeller og leter etter et språk «folk kan forstå». Folkelig motstand mot deres politikk blir redusert til et spørsmål om følelser som frykt og sinne, og et ønske om «å trekke seg tilbake fra verden». Senterpartiet etterlyser en debatt som handler om innholdet i politikken, ikke om folks følelsesmessige respons på den.

Det er en avsporing av debatten når markedsliberalistene forsøker å gjøre det til et spørsmål om hvorvidt man er for eller mot handel. Det vi trenger er en politikk for en rettferdig verdenshandel som tar hensyn til folks levekår, arbeidsforhold, lønninger og miljø.

Erna Solberg leder pådriverpanelet for FNs bærekraftsmål, som har som overordnet formål å utrydde ekstrem fattigdom i verden. Som Solberg ganske riktig sier: « Alle land har nå en jobb å gjøre for universell oppnåelse av bærekraftsmålene.» Men når disse uttalelsene kommer i samme tale som en hyllest til «mobiliteten av arbeidskraft over landegrensene» – kan man få lyst til å sende Solberg på dannelsesreise til Dubai eller Singapore.

Der kan hun ta en prat med asiatiske og afrikanske fremmedarbeidere som filer neglene, vasker føtter, klipper håret på, kjører rundt og på alle måter varter opp vinnerne av det globaliserte samfunnet for en rimelig penge. Hun kan spørre dem når de sist fikk gitt barna sine en klem, spist helgemiddag med familien eller gått ut for å danse med venner.

Det markerer et fremskritt når eliten i Davos setter økende sosiale og økonomiske forskjeller på dagsorden. Men uten signaler om en ny politikk, vil folks opplevelse av maktesløshet bli bare ytterligere forsterket. Senterpartiet vil ha en handelspolitikk som gjør det mulig for land å sikre arbeidsplasser til sin befolkning, slik at folk skal slippe å dra halve jorda rundt for å finansiere sine barns utdanning eller sikre sine gamle foreldre mat på bordet og tak over hodet.

Vi vil ha en politikk som gjør det mulig for alle å ha både røtter og vinger.

Neste artikkel

Jordvern må løna seg