Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi er i krig med økosystemene

Menneskene på den blå planeten er i krig med økosystemene.

Trussel: Viktige jordbruksområder tørker inn. Her fra Spania. Foto: Vidar Ruud/NTB scanpix

Havet er overfisket, det er fullt av plast, og de eventyrlige korallrevene dør av overoppheting. Skogene slaktes og artsmangfoldet forsvinner fortere enn vi makter å kartlegge det. Elver og innsjøer leverer ikke lenger rent vann. Viktige landbruksområder tørker inn. Til og med atmosfæren er blitt vår søppelkasse: miljøgifter spres finfordelt over kloden, det viktige ozonlaget er svekket, og en økende mengde klimagasser pumpes ut fra industri, fly, båter og biler.

Vi er altså i krig med økosystemene, i betydningen av at vi er i ferd med å ødelegge dem. I konvensjonell krigføring vinner man ved å ødelegge motparten. Det kalles krigskunst. Alternativt kan man opprettholde fred gjennom et såkalt balansert trusselbilde, der man ruster opp hvis motparten gjør det. Det kalles troverdig avskrekking.

Vår krigføring mot økosystemene krever en helt annen tankegang. Naturen er nemlig en nådeløs motstander. Får den for mye juling, slår den hardt tilbake. Jo mere du ødelegger av den, desto sterkere slår den tilbake. Akkurat som dragen i eventyret, der to nye hoder vokser fram for hvert som blir kappet av. Overfor naturen kan ingen fred skapes gjennom gjensidig opprustning. Skulle man bruke begrepet krigskunst, måtte det være å slutte fred ved å trekke seg pent tilbake og håpe at naturen og økosystemene har evne til å komme seg igjen.

Ødeleggelsen av økosystemene er egentlig en krig mot oss selv. Naturen er vår leverandør av viktige ”økosystemtjenester” som rent vann, frisk luft, god dyrkingsjord, mat fra landbruk og fiske, medisiner, tømmer, klær og mye annet. De siste årene er vi blitt minnet om nøkkelrollen til pollinerende insekter, som humler og villbier. Boka ”Bienes historie” (2015) av Maja Lunde går sin seiersgang over hele verden, likeledes oppfølgeren ”Blå” (2017) som tar for seg verdien av det rene drikkevannet.

Slike bøker har det vært mange av etter krigen. Eksempler er «Our plundered planet» (1948) av Henry Fairfield Osborn, «Den tause våren» (på norsk i 1963) av Rachel Carson, og Georg Borgströms «Grenser for vår eksistens» (1969). Tross slike advarsler mot vår krigføring mot naturen, har naturødeleggelsene bare fortsatt. Troen på en slags evig vekst på en avgrenset klode har åpenbart skjøvet til side alle advarslene!

Og vår krigføring mot naturen merkes nå over hele kloden. Ifølge en rapport fra WWF International, «Living Planet Report 2014», er bestanden (altså antall individer) av pattedyr, fugler, amfibier og fisk halvert i løpet av de siste 40 årene. I globalt perspektiv er vi i ferd med å sprenge «klodens tålegrenser», eller «Planetary boundaries».

Begrepet er utviklet av blant andre svensken Johan Rockström, leder av ”Stockholm Resilience Centre”. I de velrennomerte tidsskriftene Nature (2009) og senere Science (2015) publiserte han og andre forskere en oversikt over ni globale tålegrenser som ikke bør overskrides. Fire av disse er dessverre allerede overskredet:

1. Klimaendringer. 2. Endringer i biosfæresystemene i form av biomangfoldstap og artsutryddelse. 3. Endringer av landjorden ved bruk av landskapet. 4. Biokjemiske endringer: Nitrogen- og fosforsykler.

«Naturen er en nådeløs motstander. Får den for mye juling, slår den hardt tilbake.»

Annonse

De fem andre tålegrensene er: 5. Forsuring av havet. 6. Redusert ozonlag i stratosfæren. 7. Atmosfærisk aerosolspredning. 8. Bruken av ferskvann. 9. Introduksjon av nye stoffer som mikroplast og stoffer av nanostørrelse.

Naturen har en viss evne til å absorbere stress, men går vi ut over tålegrensen kan vi nå et «vippepunkt» hvor naturen starter en selvforsterkende prosess. Skjer det med klimaet, kan det bli mye varmere og villere på kort tid. Da er kloden er på vei mot en helt annen tilstand, utenfor menneskelig kontroll. Det vil føre til omfattende tap av dyre- og plantearter, mangel på mat og vann, svære folkevandringer og en konfliktfylt verden.

Foran klimatoppmøtet i Paris så vi noe helt nytt: Folk tok spontant til gatene i mange av verdens byer – også i Oslo. Et nytt begrep oppstod: Klimamarsj. Budskapet var: Vi, folket, finner oss ikke i at politikerne leder oss inn i en farlig fremtid. Kanskje bidro dette folkelige engasjementet til å redde en skjør Paris-avtale? For det kan være stor kraft i et trykk fra grasrota. At folket krever en ny politikk, en helt annen prioritering, – og at alle er beredt til å bidra hvis det gjelder alle. Akkurat der kan vi lære noe av konvensjonell krigføring: Når det gjelder, må alle ofre noe.

Her i velfødde Norge ulmer det i en rekke grasrotbevegelser. Vi så det nylig i rettssaken mot staten, der Greenpeace, Natur og ungdom og Besteforeldrenes klimaaksjon testet ut grunnlovens § 112 - miljøparagrafen. Vi ser at organisasjonen Framtiden i våre hender øker sin oppslutning. Alliansen «Broen til framtiden» er høyst levende og holder årlige klimakonferanser der miljøbevegelse, fagbevegelse, trossamfunn og forskere møtes. Gjennom rapporten «10.000 klimajobber» mener de at et grønt skifte er gjennomførbart gjennom en styrt nedbremsing av oljeutvinningen.

Håpet ligger i nye måter å tenke på, nye måter å samarbeide på, og en vilje til å ofre miljøbelastende luksus. For er du en del av problemet, er du en del av løsningen.

De spontane klimamarsjene viste hvilket potensial som ligger i et folkelig opprør mot «business as usual». Bare i Oslo møtte flere tusen mennesker opp på kort varsel. Er det en velorganisert folkemakt vi må sette vår lit til, når de som skal lede ikke leder? Folkemakten er jo den egentlige makten i et demokrati.

Neste artikkel

Gjensidige Forsikring setter av 80 millioner til avlingsskader