Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Unyansert om dyrevelferd

Alle bønder jeg kjenner er glad i dyr, og følelsesmessig engasjert i dem. Det er ikke følelser og omsorg som mangler, skriver Cecilie Sørli.

Dyrevelferd: Alle bønder jeg kjenner er glad i dyr, og følelsesmessig engasjert i dem, skriver kronikkforfatteren.Foto: Siri Juell Rasmussen

Dyrevelferd er et hett tema om dagen. Som bonde er det ikke alltid lett å forstå når forholdene er "bra nok" for dyra, i manges øyne.

Siri Standal og Hans Petter Berg har et leserinnlegg i Nationen 25. april om dyrevelferd i norsk matproduksjon som jeg ikke klarer å la stå uimotsagt. Innlegget er dessverre preget av den vanlige feilen dyrevernere pleier å gjøre: nemlig å romantisere ville dyrs liv, og svartmale husdyras liv.

Paradoksalt nok kritiserer de husdyrholdet for å ikke ta hensyn til naturlig atferd hos dyra, samtidig som de kritiserer at "båskyr blir tvunget til å føde en kalv i året". Det å føde en kalv i året er naturlig atferd hos kyr. Om vi hadde sluppet alle kyr fri i naturen og latt dem klare seg selv uten menneskelig innblanding, hadde de fortsatt fått en kalv i året. Til og med elgen får en kalv i året, hver vår.

Standal og Berg mener produksjonsdyrene burde få et "lengre, bedre og mer naturlig liv". Men hvor lenge lever dyr i naturen? Naturen fungerer slik at svært mange byttedyr dør før pubertetsalder, ellers ville arten hatt en eksplosiv økning i bestanden.

Mange ville dyr dør av sult, sykdom, i fødsel, eller blir tatt av rovdyr. Av og til tar de også livet av hverandre, for eksempel elgkua som jager bort den store kalven før hun skal føde en ny, eller hanndyr som slåss i brunsttiden. Bare fåtallet av ville dyr dør av alderdom, og denne døden er ofte langtekkelig. Dyr i menneskers varetekt får en raskere og mer smertefri utgang på livet.

De skriver videre at det "skurrer" når vi får fortalt at høner har det bra i bur. Hvorfor skurrer det? Hva er galt med bur? Er et "naturlig liv" alltid best? Her er det svært mange variabler vi må ta med i regnestykket. For eksempel vil det ofte være et motsetningsforhold mellom frihet og trygghet.

En høne i et bur har mindre frihet enn i løsdrift, men er mer beskyttet mot hakking og smittepress. Det er derfor fagfolk ikke vil favorisere den ene driftsformen framfor den andre. Det er viktig at vi klarer å innse at dyr og mennesker er forskjellige og at dyr er veldig tilpasningsdyktige til miljøet det vokser opp i. Det viktige er her hvordan dyret mestrer miljøet sitt, og ikke hvordan vi mennesker synes de burde mestre miljøet sitt.

Et annet eksempel kan være frie dyr på utegang og beite. Disse har stor frihet og mulighet til naturlig atferd, men utegående dyr kan bli skye for mennesker, er mer utsatt for rovdyr, dårlig vær og søle, som igjen kan gjøre dem mer utsatte for sykdommer og ulykker.

Bare fåtallet av ville dyr dør av alderdom, og denne døden er ofte langtekkelig.

Annonse

Tilsyn og oversikt er også vanskeligere for dyr på utegang enn i fjøs. Vi mennesker kan altså ikke legge egne frihetsidealer over på dyra, og si at frie dyr alltid har det bedre enn dyr som står i bur, bås eller binge. Så enkelt er det ikke.

Alle bønder jeg kjenner er glad i dyr, og følelsesmessig engasjert i dem. Det er ikke følelser og omsorg som mangler, selv om Standal og Berg etterlyser det. Men vi må innse at husdyrholdet og dyrevelferden hos dyra vil alltid være et kompromiss mellom dyrevelferd, nytteverdi, tidsbruk, økonomi og ressursutnyttelse. Vi være realistiske når det gjelder hva som er praktisk mulig å få til.

Noen ganger står ressurser og dyrevelferd mot hverandre. For eksempel kan et mer saktevoksende dyr som lever lengre og er mye ute, altså som har et mer naturlig liv, kreve mer fôr pr. kilo kjøtt. Her er det fornuftig å finne et kompromiss mellom nytteverdi og ressursforbruk, og dyras velferd. Mindre, dyrere og bedre kjøtt kan være et godt tiltak, men vi trenger slett ikke å kutte ut alt av kjøtt.

Forfatterne nevner også killinger som blir avlivet etter fødsel og slaktegrisproduksjon. Killingene blir avlivet fordi det ikke har vært et stort nok marked for kjekjøtt. Men om folk etterspør kje, og er villige til å betale for kostnadene med å fôre opp kjeene, vil kjeene få et lengre liv. Løsningen er altså å spise mer kje, for at de skal få et lengre liv.

Slaktegrisproduksjon har fått mye oppmerksomhet i media, men det er ingen grunn til å si at oppslagene er representative for alle slaktegrisbesetninger i Norge. Jeg har selv vært i en slaktegrisbesetning der grisene hadde ren og fin liggeplass og fikk masse rotemateriale hver dag. Vi må stole på at Mattilsynet gjør jobben sin, og at regelverket heretter blir etterfulgt på alle gårder. At avvik blir funnet, er et tegn på at tilsynet fungerer.

Til slutt vil jeg minne om at Norge har en av verdens strengeste lover om dyrevelferd. Det er ingen grunn til å få noen skamfølelse av å kjøpe norske egg, meieriprodukter og kjøtt, slik Standal og Berg sier man får.

Neste artikkel

Konkurrentane kuttar buregg - Coop kontrar med egg frå utegåande høner