Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ulvesonen har blitt et reservat

Skal en innvandret «pøbelulv», som ikke har noen naturlig tilhørighet i norsk fauna, ha et spesielt vern?

I januar har det blitt skutt 16 ulver innenfor ulvesonen. Foto: Benjamin Hernes Vogl

Ulvejakta går bra og den får fortsette. Når Unge Venstre forsøkte å gjøre dette til et tema i regjeringsforhandlinger, så er bakteppet at ulvebestanden eksploderer.

13 flokker i Norge, hvorav 7 helnorske er ifølge NTB de siste tall fra Rovdata. WWF er stilt i forlegenhet med sin meningsløse bruk av tall om at 75 prosent av bestanden tas ut. Det er på tide å rette fokus mot at det er i Stortinget norsk politikk fastlegges, ikke i miljøforvaltningen.

Stortinget har besluttet at bestandsmålet i Norge skal være 4-6 ynglende par. Vi ser en forvaltning som trenerer Stortingets vedtak og, som mye tyder på, har mistet kontrollen. Stortinget har også sagt at ulvesona ikke skal bli et reservat. Årets jakt er langt fra å innfri Stortingets bestandsmål. Jeg vil minne om at Stortinget i sin behandling av ulveforliket i 2016 skrev at «bestandsmål fastsatt av Stortinget er det klart overordnede vedtak.» Forvaltningen følger ikke opp Stortinget.

Stortinget var tydelige på at utmarka i ulvesona skulle romme andre ting enn ulv. Vår livskvalitet og vårt næringsgrunnlag ignoreres fortsatt. Det er trist å observere at avmakt og politikerforakt brer om seg, men det er naturlig når Stortingets vedtak lar seg herje med enten av domstolene eller av den praktiske forvaltningen. Hvorfor klarer ikke en kunnskapsbasert debatt å bryte gjennom?

• LES OGSÅ: Hvem er egentlig disse ulvejegerne?

Da ulven dukket opp igjen på Finnskogen og langs svenskegrensen på 80-tallet, var meldingene at den «sørskandinaviske ulven» var tilbake. Den var (selvfølgelig) sterkt truet. Ingen hadde jo sett den på 15-20 år, og det var umulig å tenke seg annet enn at Norge hadde et ansvar for å ta vare på den.

Så har historien sakte, motstrebende og skrittvis endret seg til det som i dag er allment akseptert: Den ulven vi har er «en vestlig avgrening av en russiske ulvestamme». Ekspertgruppen som gjennomgikk genetikklitteraturen for Klima- og miljødepartementet (KLD) kalte den «Vest-Sibirsk».

Den er sterkt innavlet på grunn av manglende innvandring av «friske» gener, noe som setter de opprinnelige vandringsteoriene i et vanskelig lys. Derfor går ryktene om utsetting og annen lyssky virksomhet for å reetablere ulv.

Men det skal jeg la ligge. Det forunderlige er jo at vi har kunnet bevege oss fra at vi mente å ha en særegen sørskandinavisk stamme, til det som nå er allment akseptert som en avgrening av en meget livskraftig og langt fra truet russisk ulv. Dette har ikke fått noen som helst innvirkning på om vi har ansvar eller ikke. Naturmangfoldloven definerer hva Norge mener er en fremmed art. Miljømyndighetene ser imidlertid ut til å bruke paragrafen etter eget forgodtbefinnende.

• LES OGSÅ: Jaktlaget mener det er minst to ulv til

Ulvesonen ligner mer og mer et reservat, og miljømyndighetene argumenterer som om det skal være det.

Annonse

«Fremmede arter» defineres i Naturmangfoldlovens paragraf 3e som; «en organisme som ikke hører til noen art eller bestand som forekommer naturlig på stedet». Kan en ulv, som ekspertgruppen som gjennomgikk genetikk-litteraturen klassifiserte som «Vest-Sibirsk», sies å «forekomme naturlig i Norge»?

Erfaringene de siste 30 år viser oss jo at vandringsdistansen er så lang at den ikke klarer å opprettholde en naturlig genetisk variasjon gjennom innvandring.

Ulvesonen ligner mer og mer et reservat, og miljømyndighetene argumenterer som om det skal være det. Stortinget har derimot sagt det stikk motsatte, og poengterte i sine merknader i 2016 at ulvesonen ikke skulle bli et reservat. De satte også et øvre og nedre tak for bestandsnivået i Norge.

I KLDs argumentasjon brytes dette ved at man legger seg over bestandsmålet, ikke åpner for uttak i sona og/eller av grenseflokker og i at man overser Stortingets intensjoner. Alt peker i retning av at Stortinget igjen må på banen.

• LES OGSÅ: Ulvemotstandere raser mot Stormberg

Ulv koster de berørte mye. Livskvalitet går tapt. Foreldre lar ikke sine barn leke ute når ulv er i nærheten, og allmennheten bruker ikke utmarka. Dette er et folkehelseproblem. Næringsgrunnlaget forvitrer. Beitenæring er en «saga blott» og jaktutøvelse hemmes og reduseres kraftig fordi jaktbare bestand reduseres kraftig, grunnet ulvens helårlige jakt. Det dreier seg om selve grunnlaget for bosetting og for retten til bruk av utmarka.

Tar man utmarka fra Distrikts-Norge, blir grunnlaget for bosetting og bruk sterkt begrenset i store deler av Norge. Det er i områder som ofte har et marginalt næringsgrunnlag i utgangspunktet. Et rovviltreservat vil være det som slukker mange lys.

Vi er igjen ved kjernen av konflikten; Skal en innvandret «pøbelulv», som ikke har noen naturlig tilhørighet i norsk fauna, ha et så spesielt vern at man i enkelte områder skal aksepterer at enkeltindivider og lokalsamfunn skal vike? Nei, Stortingets vedtak skal gjelde.

Da vil vi holde den innvandrede ulven under kontroll og redusere konflikten gjennom forvaltning, også innenfor sona, men da må vi ha en miljøforvaltning som skjønner at det er det oppdraget de har fått.

Neste artikkel

Tilbakeskritt for pelsdyrene