Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Tisa – en truende frihandelsavtale

Dersom det først er åpnet for privatisering av en bestemt tjeneste i Tisa-avtalen, kan denne ikke tas tilbake på offentlige hender igjen, skriver Noralv Veggeland.

Tisa-avtalen, som også Norge er med og forhandler om, har fått kritikk for å åpne opp for mer konkurranseutsetting og privatisering, skriver Noralv Veggeland. Foto: Eva Aalberg Undheim

Tisa (Trade in Services Agreement) er en flerstatlig avtale om handel med tjenester som forhandles mellom 50 WTO-medlemmer. Forhandlingene springer ut av manglende framdrift i forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og av at ministrene i 2011 ba WTO-vurdere alternative måter å oppfylle mandatet på.

Tisa-forhandlingene har pågått siden våren 2013. 51 stater deltar i forhandlingene, inkludert Norge. Hovedvekten av landene som deltar, er rike land, og disse står for om lag 70 prosent av all handel med tjenester i verden. Forhandlingene foregår utenfor selve WTO-systemet og er derfor ikke underlagt systemets åpenhetsregler.

Tisa bygger på prinsippet om komparative fortrinn mellom land involvert. På grunn av «America first» har president Donald Trump i sin retorikk avvist etableringer av frihandelsområder som Tisa. Det bør også vår regjering gjøre.

Norge deltar i Tisa-forhandlingene. Vi er fortrolig med det gamle liberale markedsbegrepet «komparative fortrinn» i internasjonal handel, hvor forestillingen er at i en konkurransesituasjon vil det skje en utjevning med hensyn til aktivitet og sysselsetting. Det skal skje ved at land og regioner utnytter sine ulike konkurransefortrinn, og alle blir vinnere.

Fortrinn kan være knyttet til produktivitet, pris, ressurstilgang og selskapsstørrelse, sier liberale handelsøkonomer, og desto større forskjellen i BNP, desto større blir gevinsten for alle parter. Denne siste antakelsen bygger på deres berømmelige likevekt-modellen som på ingen måter holder i den virkelige verden.

Hvert land kan unnta tjenesteområder som det ikke ønsker å gi utenlandske tilbydere markedsadgang til. Norge har i sitt åpningstilbud ekskludert sykehustjenester og andre offentlige helse- og sosialtjenester, utdanningstjenester på grunnskole- og videregående nivå, forbrukervern, og miljø, samt butikksalg av alkohol og tobakk, opplyser regjeringen. Det norske åpningstilbudet er offentliggjort på Utenriksdepartementets sider.

Kritikerne mener imidlertid at offentlige tjenester ikke er godt nok skjermet, og frykter at en Tisa-avtale vil kunne åpne for mer konkurranseutsetting og privatisering. Særlig er kritikerne bekymret for en klausul som sier at man ikke kan lage «nye hindre for tjenester». I praksis vil denne klausulen gjøre privatiseringen irreversibel og låse handlingsrommet for framtidige regjeringer, mener de.

Dersom det først er åpnet for privatisering av en bestemt tjeneste, kan denne ikke tas tilbake på offentlige hender igjen. Avtalen bygger dessuten på et «list det eller mist det-prinsipp». Det betyr at nye tjenester som kommer til etter at avtalen er inngått, ikke vil kunne unntas fra konkurranse.

Motstandere av avtalen er også bekymret for at reguleringer som skal beskytte helse, miljø, arbeidstaker- og forbrukerrettigheter, vil bli svekket i praksis fordi disse kan bli betraktet som handelshindringer.

«Hvert land kan unnta tjenesteområder som det ikke ønsker å gi utenlandske tilbydere markedsadgang til.»

Annonse

Ikke minst anklages Tisa-forhandlingene for å være udemokratiske og prioriterer makt til de store multinasjonale selskapene. Størrelse er et komparativt fortrinn. Forhandlingene foregår dessuten bak lukkede dører, og innholdet i disse forhandlingene er i liten grad kjent for sivilsamfunnet.

Kritikere mener at forhandlingene kan ha negative følger for utviklingslandene, fordi Tisa forhandles mellom hovedsakelig rike land. De frykter at utviklingslandene etter hvert vil bli tvunget til å slutte seg til en avtale de ikke har fått anledning til selv å forhandle om.

Det må også bemerkes at begrepet komparative fortrinn tradisjonelt var knyttet til fysisk varehandel, men nå forhandles det altså i Tisa-sammenheng om frihandel med tjenester som ofte er immaterielle. Hva er de komparative fortrinn i den sammenheng? Pris? Spesialisering? Teknologi? Men hva med trygghet, omsorg og nærhet? Helsetjenester og det helseindustrielle kompleks forvalter mange slike immaterielle verdier, og er avslørt som del av Tisa-agendaen.

Er den norske regjeringens forsøk om å oppnå unntak av tjenester bredt nok? Mener de kun fritak for egne statlige og kommunale tjenester i sykehus, behandling og omsorg? Sannsynligvis ja. Private utenlandske og nasjonale selskaper er allerede på helsemarkedet som integrerte aktører gjennom nevnte anbud og kontrakter på de samme områdene som det offentlige helsevesenet. Regjeringen nevner heller ikke Tisa's fremme av «helsebehandlingsturisme».

Å åpne opp for helsebehandlingsturisme, begrunnet i ene og alene pris slik Tisa gjør, undergraver tilbudet av basisbehandling av sykdom i alle land. En slik turisme vil skape priskonkurranse mellom land og behandlingssteder innen helse. Det vil skape et «race to the bottom» hvor lavest mulig pris for behandling teller.

Det vil påvirke nasjonalt helsestell negativt i omfattende grad. Å behandle offentlig helsebehandling på lik linje med varehandel og annen kommersiell virksomhet bryter fundamentalt med prinsippet om universelle rettigheter og pasientbehandling så geografisk nært som mulig. «Fritt behandlingsvalg» som vår regjering snakker om blir i denne sammenheng meningsløs retorikk.

I Tisa-sammenheng er det kjent at Tyrkia har gått sterkt inn for sykebehandlingsturismen, med begrunnelse at de vil være klart konkurransedyktig med hensyn til pris. De har billig arbeidskraft i helsesektoren som skaper konkurransefortrinn. Men vil du like å dra dit som pasient?

Neste artikkel

Jordvern må løna seg