Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Sverige og Norge må samarbeide om ulvestammen

I dag huser Skandinavia en politisk delt ulvestamme og følgelig et vesentlig høyere antall ulv enn nødvendig.

Norge og Sverige må samarbeide om forvaltningen av ulv, skriver Ingjerd Schou fra Høyre og Pål Jonson fra Moderaterna. Foto: Gorm Kallestad

Den norske regjeringen har lenge forsøkt å øke samarbeidet med Sverige med henhold til forvaltningen av ulv, men dessverre har Sveriges regjering ikke respondert på dette.

Ifølge Bernkonvensjonen, som begge landene har skrevet under, bør forvaltningen av felles viltstammer skje i fellesskap. Her har Sverige sviktet. Ulvestammen håndteres som nasjonale saker til tross for at det handler om en felles skandinavisk stamme.

Landene lar riksgrensen utgjøre en strikt forvaltningsgrense som ikke speiler ulvens grenseoverskridende bevegelsesmønster. I realiteten fortsetter man å skille nøye mellom svenske og norske ulver, til tross for at dyr, som kjent, ikke har en nasjonalitet.

Som en konsekvens av dette deler man til og med opp antallet ulver man regner med vil krysse grensen, og gir dem ulike sifferkoeffisienter som for eksempel. 0,5. I virkeligheten eksisterer ikke halve ulver.

Om ulvestammen i stedet behandles som en felles stamme kan det totale antallet ulv være vesentlig lavere enn i dag. Dette må også sees i lys av at ulvens genetiske status det siste tiåret har blitt betydelig forbedret.

I dag huser Skandinavia en politisk delt ulvestamme og følgelig et vesentlig høyere antall ulv enn nødvendig.

Ulvens gunstige bevaringsstatus, som burde beregnes ut fra en felles stamme, har blitt oppdelt mellom landene, og dermed skapt en nærmest uholdbar situasjon. Hvis hvert land bare skal regne innenlandske ulver kommer man aldri til å ta det omtalte sosioøkonomiske hensynet.

Annonse

Ved den siste opptellingen anslås antall ulv å være et sted mellom 400 og 500 i Skandinavia.

«I Norge får man for eksempel ikke benytte hund ved ulvejakt, noe som tillates i Sverige.»

Ingjerd Schou og Pål Jonson

Ifølge forskning fra Sveriges Lantbruksuniversitet (SLU) og Skandulv, som ble presentert i Vargkommitténs sluttrapport, utgjør minste livskraftige bestand av den skandinaviske ulvestammen 100 dyr. En gunstig bevaringsstatus kommer imidlertid til å måtte ligge noe over dette tallet.

Vi må gjennomføre tre viktige tiltak for å forvalte en felles ulvestamme effektivt.

For det første vil vi ha et forsterket samarbeide ikke bare med henhold til forskning, men også en felles forvaltning og beskatning mellom Norge og Sverige. På nasjonalt nivå må Riksdagen og Stortinget beslutte hvor stor den skandinaviska ulvestammen skal være. Problematikken omkring delt grenserevir forsvinner da stammen ses samlet over ett forvaltningsområde. Videre bør beslutning om lisensjakt besluttes i nært samarbeide mellom berørte myndigheter på svensk og norsk side, helst med utgangspunkt i hvert lands rett til selvbestemmelse på eget territorium.

For det andre finnes det gode grunner til å se gjennom formene for ulvejakten for å gjøre den mer effektiv. I Norge får man for eksempel ikke benytte hund ved ulvejakt, noe som tillates i Sverige. Det bør også belyses om jegere som jakter i grenserevirene kan samordne seg og under visse omstendigheter passere grensen under pågående jakt for eksempel i forbindelse med ettersøk. Eventuelt bør også jaktperiodene kunne være like i begge land og fremfor alt lengre enn i dag.

For det tredje vil vi ha en sterkt lokalt innflytelse gjennom økt innflytelse og større samordning mellom «viltvårdsdelegationer» og rovviltnemndene. Vi tror at det å etablere en ny svensk viltmyndighet kan medvirke til dette. En økt lokal innflytelse på jaktbeslutningene må etterstrebes, beslutningene må preges av god lokalkunnskap og få støtte fra de som først og fremst berøres. Beslutning om å innføre «viltvårdsdelegationer» var i Sverige et viktig steg i riktig retning, neste steg er å etablere en viltmyndighet.

Norge har kommet lenger i arbeidet med å øke den lokale innflytelsen da rovviltnemndene har en sterkere stilling enn hva «viltvårdsdelegationerna» i Sverige har. En sterkt lokal innflytelse også på svensk side skulle derfor kunne bidra til å forenkle mulighetene for en felles forvaltning.

Dialogen mellom «viltvårdsdelegationerna» og rovviltnemndene bør styrkes gjennom å utvikle samarbeidsformer.

Neste artikkel

En global dyrevelferdsseier