Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

«Svart», «hvit», «brun» eller «grønn» energi?

Veien fra fattigdom til velstand går som regel via industrialisering, med noen oljestater som unntak. Disse er avhengige av at det med industrialisering i mange andre land blir marked for mye olje.

Oljeeventyr: På begynnelsen av 1970-tallet startet Norges oljeeventyr. Her er daværende statsminister Trygve Bratteli (t.h.) på vei inn i helikopteret som skal fly han til åpninen av Ekofiskfeltet. Foto: Erik Thorberg / NTB scanpix

Storbritannia er ikke et stort land, men ble likevel stormakt for over to hundre år siden. Krigsskip og kolonier bidro noe til dette. Men det som bidro mest var nok tidlig industrialisering av det landet, basert på store forekomster av både steinkull og jernmalm.

I løpet av 1800-tallet ble Tyskland – med store kullforekomster i Ruhrområdet – det andre store industrilandet. Der var det ikke så mye jernmalm,men det kunne importeres fra Frankrike og senere også fra Sverige. I Frankrike var det ikke så mye kull, så der ble det heller ikke så mye industri som i Storbritannia og i Tyskland. Med brenning av mye kull ble det etter hvert nedfall av mye sot, så industribyene ble nesten svarte. Derfor kan kull kalles «svart» energi.

Norge manglet kullforekomst – før åpning av gruve på Svalbard for vel hundre år siden – så det ble lite industrialisering her på 1800-tallet: Det som kan kalles storindustri kom først da elektrisk kraft kunne brukes som energibasis for industri, ved forrige århundreskifte. «Det hvite kull» er tittel på roman Gro Holm skrev i mellomkrigstida, med handling fra industristed på Vestlandet. Dette uttrykket «forteller» både at vannkraft – i motsetning til kull – er ren energi, og at hydroelektrisk kraft kan erstatte kull som energibasis for industri.

Mellomkrigstida var vanskelig på flere måter: Norsk Hydro planla både flere store kraftverk (Mår i Telemark og Tyin i Sogn) og mer kraftkrevende industri, men markedet for varene som skulle produseres var så usikkert at det ble vurdert som for risikabelt å sette i gang utbygging. Utbygging kom likevel i gang da Norge ble okkupert, og okkupasjonsmakten trengte mye aluminium til nye fly. Da krigen var over «adopterte» norske myndigheter anleggene i Årdal, og satte i gang lignende utbygging på og ved Sunndalsøra, der stort kraftverk var påbegynt under første verdenskrig.

I etterkrigstida ble kraftutbygging og oppbygging av kraftkrevende industri et slags «lokomotiv» for den industrielle og økonomiske utviklingen: Vannkraftutbygging ble vurdert som temmelig sikre investeringer, så det kunne skaffes store utenlandslån med rimelig rente. Aluminiumsverkene ble lønnsomme; men Statens jernverk i Mo i Rana ble ikke det. Antakelig fordi jernverket var et politisk prosjekt, med distriktsutbygging og utnyttelse av billig vannkraft og vanskelig salgbar jernmalm som viktige formål. (Med bedre jernmalm var det antakelig bedre naturlige forutsetninger for et «kommersielt» jernverk ved Kirkenes.)

Stort gassfunn ved Groningen langt nord i Nederland indikerte at det kunne være naturgass og kanskje jordolje også under grunne sørlige deler av Nordsjøen. For oljeselskapene var det interessant å utvikle ny «oljeprovins» nær det store markedet i Vest-Europa, og som alternativ til olje fra til dels ustabile stater i Midtøsten: Det amerikanske selskapet Phillips satset på oljeleting på sørspissen av den norske kontinentalsokkelen. Ekofisk-funnet sent i 1969 ble fire år senere mye mer verdt enn noen gullgruve har vært, med temmelig høy oljepris på verdensmarkedet i vel ett tiår, og noe lengre «levetid» enn vanlig for oljefelt.

Oljeutvinning ute i Nordsjøen krevde store investeringer i faste installasjoner som «Ekofiskbyen», men ble likevel så lønnsom at noen fant på å karakterisere det som et (økonomisk) «eventyr». Historikere med langt tidsperspektiv trodde at oljeutvinningen ikke ville vare i mange tiår, og karakteriserte den som «parentes i Norgeshistorien». Det sistnevnte gjorde litt inntrykk på rikspolitikerne, så de satte et «tak» for oljeutvinningen. Da «taket» ble nådd var ønsket om (enda) mer oljepenger så sterkt at «taket» bare ble «sprengt».

«I tiårene etter krigen ble tradisjonell vedfyring så å si utkonkurrert som oppvarmingsmetode.»

Annonse

Gro Harlem Brundtland – og andre ledende politikere – vurderte voldsom olje- og gassutvinning som et bedre alternativ enn videre vannkraftutbygging. Dels fordi det i den tiden ble vurdert som viktig å verne mest mulig av fjellheimen, med å etablere store nasjonalparker som utelukker utbygging av vassdrag der. Dette var før CO2-utslipp fra bruk av også olje og gass, som kan kalles «brun» energi, kom opp som alvorlig globalt problem. Verdien av utslippsfri vannkraft ble nok noe undervurdert da.

I tiårene etter krigen ble tradisjonell vedfyring så å si utkonkurrert som oppvarmingsmetode. Dels fordi treforedlingsindustrien betalte bra for det trevirket den kunne bruke. Dels fordi tradisjonell hogst og håndtering av ved var arbeidskrevende, og etter hvert ble dyr. Det sistnevnte kunne til en viss grad takles med flis i stedet for ved som brensel, men et komplett flisfyringsanlegg er en betydelig investering, som krever relativt stort varmebehov for å bli lønnsom.

I Sverige – som har relativt lite vannkraft, ikke olje og relativt mye skog – har det vært en annen utvikling: Der er det bygd et antall kraftvarmeverk ved byer, som produserer både elkraft og fjernvarme, med ymse rester fra skogbruket og skogindustrien – samt ymse annet avfall – som billig brensel. (Fordeenl med kombinert produksjon av elkraft og varme er at elkraft – i de fleste land – er noe mer verdt enn tilsvarende varmemengde, mens virkningsgraden blir den samme som med produksjon av bare varme, og mye høyere enn med produksjon av bare elkraft.)

Brasil taklet den store oljeprisstigningen i 70-åra med å satse stort på egenprodusert etanol til innblanding i bensinen. Dette var/er mulig, fordi det landet har store arealer som er egnet for dyrking av sukkerrør, som er prima råvare for produksjon av etanol. Ulempe med slik «grønn» energi er at vekster med energiformål dyrkes på arealer der det også kunne dyrkes matvekster. Dette blir sterkt kritisert av de som ønsker å bevare mye regnskog, og «ser» at regnskogarealene minker raskt, når det er/blir behov for store «nye» arealer til energivekster, i tillegg til voksende arealer til matvekster, så lenge befolkningen vokser.

I Norge er tilveksten nå – særlig i lauvskog – mye større enn mengden trevirke som tas ut. Dette er positivt i klimasammenheng. Dels med at veldig mange trær binder mye CO2 fra atmosfæren. Også ved at trærne lagrer mye CO2, så lenge de ikke råtner eller brenner i skogen, eller brukes som «grønn» energi og erstatter «brun» energi. Underavvirkningen kan fortsette noen år til, men når store arealer med skog som ble etablert etter krigen blir hogstmodne må avvirkningen økes mye, for å unngå kalamiteter som rotråte, vindfelling og barkbilleangrep, og voldsomme branner i skog med mye tørrgran.

Det haster ikke å få i gang produksjon av trevirkebasert flytende drivstoff; men dette bør gjøres i nær framtid, for å unngå nevnte kalamiteter!

Neste artikkel

Sosial dumping må stoppes på grensa